Twiggy Watcliff » 17 Apr 2011 12:23
Jeg endret litt på dette kapittelet så det strekker seg over et lengre tidsrom. Om det skal bli noe roman-aktig, skal den i allefall ikke bli en lang roman. Og jeg vil gjerne ha respons igjen. D:
Del 3: Dødens dal
”Slik, barn. Nå ligger dolken trygt gjemt inne i ryggen på kjolen din, så hvis du skal bruke den må du rive ut foret. Ikke vær redd, den kan ikke stikke deg. Jeg sydde inn en slire.” Wei Ting klappet piken på hodet og kysset pannen hennes. Den lille piken gjespet og smilte bredt til den eldre kvinnen som hadde brukt hele dagen på å sy om kjolen hennes.
Det var to dager siden de hadde forlatt landsbyen til Heng og Wei Ting, og folk hadde begynt å føle seg tryggere. Noen hadde faktisk begynt å påstå at alt var løgn, og forsøkt å få med seg folk tilbake til hjemmene sine. De måtte etter hvert gi opp, fordi få mennesker trodde på dem. Heng og Wei Ting hadde aldri hatt en datter, spesielt ikke en så liten en, så det kunne neppe være tilfeldig.
Heng hadde satt opp teltet sitt i utkanten av fjellkløften, under et stort tre som gav følelsen av trygghet. Mingzhu kunne se lyset fra bålene som var spredt rundt om i dalen gjennom teltduken. Hun lukket øynene og grep etter kjolen sin, som lå pent foldet ved siden av hodeputen. Der. Hvis hun kjente veldig godt etter, kunne hun kjenne bronsedolken gjennom stoffet.
”Nå kan jeg ta deg med meg hvor som helst,” hvisket Mingzhu og klemte hånden rundt den utydelige konturen av skaftet på dolken. Hun kunne ikke kjenne at den var formet som et dragehode, nesten identisk med det som hadde vært på den store landsbyvokteren, men hun visste det. Når Heng hadde vist den til henne, hadde hun kjent en varme inne i seg som hun bare hadde kjent de gangene moren la armene rundt henne og hvisket at hun elsket henne. Hun var glad i Heng og konen hans.
Hun så konturene til den kraftige mannen og den lille konen hans som holdt rundt hverandre der de satt utenfor teltet og hvisket fortrolig med hverandre. Wei Ting kunne være hennes nye mor, og Heng kunne være den nye faren; erstatte han som hadde dødd før Mingzhu hadde rukket å bli kjent med ham.
Plutselig hørtes en høy vislelyd, og skikkelsen til Heng sank sammen med et smerterop. Ut fra skulderen hans stod en pil; Mingzhu kjente omrisset godt, og hun forstod med en gang hva som skjedde. Wei Ting hylte også, og brast i gråt da enda en pil gjennomboret mannens nakke. Blodet sprutet ut over teltduken da Wei Ting fikk en pil i brystet i det hun reiste seg, og Mingzhu klynket fortvilet. Hun forstod at hvis hun skrek, ville det skape problemer for henne.
Bråket fra hundrevis av blodtørstige hunere og paniske mennesker som var i ferd med å bli slaktet, ble for mye for henne. Hun hadde mest lyst til å løpe gråtende ut til Heng som nå lå død eller døende der ute sammen med konen sin, men da kunne pilene treffe henne også; såpass visste hun.
Hun akte seg fremover på magen frem til teltåpningen og kikket ut. Det stod mange store, fryktinngytende menn i skinnklær like utenfor åpningen, heldigvis med ryggen til. På bakken like foran henne lå Wei Ting med oppsperrede øyne, knapt pustende. Med sine siste krefter greide hun og løfte hånden for å peke. Med leppene formet hun ordet ”løp”.
Mingzhu nikket og krøp inn i teltet igjen. Moren hadde alltid sagt til henne at hun aldri måtte være for redd til å tenke klart. Hvordan kunne hun komme seg ut uten å bruke åpningen? Hun husket at Heng hadde lagt fra seg utstyrsbeltet sitt inne i teltet, og rotet det fram fra under dynen hans. Han hadde ingen kniver i den, men han hadde en annen skarp gjenstand hun aldri hadde sett før. Den fikk duge. Hun krøp bort til den motsatte siden av hvor teltåpningen var, stakk redskapet inn i lerretet og fikk laget en stor nok åpning til at hun kunne krype ut.
Hun så seg ikke tilbake. Hun trengte ikke, for hun visste allerede hvordan det så ut. Døde mennesker og telt som stod i brann. Noen av de døde menneskene hadde hun blitt kjent med. De hadde passet på henne. Og nå var de døde.
Da hun hadde kommet seg opp den bratte bakken i slutten av fjellkløften og skulle til å ake ned på den andre siden, kjente hun en stor hånd klemme hardt og vondt rundt den sarte skulderen hennes. Piken kastet seg rundt og møtte blikket til en kraftig mann med mørke, onde øyne og et stort, ondskapsfullt glis. Hun satte i et hyl så høyt at mannen slapp et øyeblikk. Automatisk begynte hun og lange ut så fort hun kunne nedover den bratte bakken, men skriket hennes hadde varslet noen av de andre hunerne. Hun prøvde å snu for å løpe til siden, men endte med å brase inn i en bueskytter som stod for å ta henne i mot.
Hun hylte igjen, men da hun forstod at denne ikke kom til å slippe henne uansett hvor høyt hun skrek, gikk hylingen over i gråt. Wei Ting, Heng, moren… Alle hun hadde vært glad i var ikke lenger, og alt hun hadde igjen var dolken i som lå innpakket i kjolen hennes. Hun kunne kjenne vekten av den, men selv ikke å vite at den fremdeles var der, var det noe trøst i.
--
Noe av det vanskeligste jeg vet, er å konfrontere kvinner når de gråter, og det var det Mingzhu gjorde nå. Hun hadde mistet alle som kunne ta vare på henne, så jeg forstod henne godt, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle vise henne medfølelsen hun fortjente nå når hun satt der og hulket stille ned i ermene sine. Jeg ville ikke gi henne inntrykk av at jeg elsket henne eller ville at hun skulle bli min hustru, men jeg ville heller ikke sitte der som en kynisk steinstøtte og se på at hun sørget.
Jeg ba til forfedrene mine om hjelp til å ta hånden hennes og si at jeg sørget med henne, for det gjorde jeg. Jeg var bare så usikker. Jeg vet ikke helt hva jeg var usikker på, jeg tror kanskje det var hele situasjonen, men jeg greide til slutt å tvinge meg til å ta hånden hennes. Den var myk, fingrene var kalde og bleke og minnet meg om porselen. Jeg strøk tommelen over håndbakken hennes og sendte henne et medlidende blikk.
Blikket hennes vek mitt, ikke av skam, men en ubestemmelig og underlig blanding av forlegenhet og irritasjon. Jeg anså den som enda et tilskudd til mangelen på respekt, men skjøv det tilside med et dypt sukk. Det gikk opp for meg at hun ikke hadde trukket til seg hånden.
”Jeg beklager dine tap,” sa jeg høytidelig før jeg klemte forsiktig rundt hånden hennes og slapp den. ”Det smerter meg å høre om dem.” Jeg reiste meg og ropte inn tjenerne. De kom strømmende inn døren, klare til å hjelpe oss ut av nattøyet. Jeg lurte på hvor lenge de hadde stått der. Mingzhu reiste seg forsiktig opp og ble raskt assistert av tre tjenestepiker som trakk henne med seg for å gjøre henne presentabel.
Hun var mye høyere enn alle tjenestepikene, og det lange, sorte håret bølget ned langs den unormalt kraftige ryggen og de sterke skuldrene. Jeg hadde virkelig aldri sett en jente som Mingzhu. Hun var det mest unike mennesket jeg hadde møtt noen gang.
”Prins, de må rette ut armene så vi får på dem kappen,” pep en ung tjenerjente; datteren til kjøkkenmesteren, hvis jeg ikke gjettet feil. Hun var på Mingzhus alder, og i motsetning til min kommende hustru var hun veldig spinkel. Det overrasket meg at hun greide å løfte brettene med te og fatene med mat helt uten hjelp hver gang.
Jeg strakte armene ut til hver sin side, og tjenerne hektet på meg silkeplagget med varsomme bevegelser. Plutselig gikk dørene opp, og Li Mei kom inn med røde roser i de sminkede kinnene. Hun så strålende ut som alltid, og hadde det ikke vært for at hun var tidlig i trettiårene og hadde oppdratt meg etter at mor døde, ville jeg ha vært dødelig misunnelig på far. Hun bukket dypt og smilte moderlig til meg.
”Hvor er Mingzhu? Det er straks frokost, men jeg ønsker å se henne før den tid. Hun må vite at din far vil gi henne en medaljong for hennes tapperhet, og han vil gjøre det til en seremoni i hagen.” Jeg smilte tilbake til Li Mei og nikket respektfullt til henne.
”Jeg skal fortelle henne det.” Konkubinen sukket tungt og slo blikket ydmykt ned.
”Jeg skal gi henne den gamle tiaraen min, hun vil se så vakker ut med den. Det er derfor jeg har kommet hit. De er virkelig heldig, prins Huang Liang, som kan få en slik hustru. Hun er en utsøkt pike. Bare på de siste to ukene har hun åpnet seg for meg, og hun er også underholdende og intelligent hinsides alle piker jeg kjenner som er på hennes alder.” Jeg snøftet, men det mistet den sarkastiske klangen jeg hadde tatt sikte på.
”Ja vel, lever budskapet ditt selv.” Li Mei grep hånden min med de små, elegante fingrene sine og kysset håndbaken min.
”Takk, prins.” Hun forsvant inn bak forhenget hvor Mingzhu fikk håret ordnet, og jeg kunne høre de to kvinnene hviske til hverandre. Det ble lite fnising, jeg antok at Mingzhu fortalte om hva som hadde skjedd den natten. Det minnet meg forresten på at jeg var i ferd med å få en kul i pannen. Mens jeg ventet på at tjenerne skulle bli ferdig med Mingzhu, fikk jeg datteren til kjøkkensjefen til å kjemme håret mitt.
Mingzhu hadde fremdeles den heslige blåveisen som dekket halve ansiktet hennes, så sminken så ikke mye bedre ut enn den hadde gjort dagen før. Men uansett hvor kresen jeg fant meg i å være, kunne jeg ikke prøve å lyve vekk at Li Mei hadde hatt rett; Mingzhus hår hadde virkelig godt av tiaraen. Den satt så pent på henne at det overrasket meg.
”Skal vi gå til frokost, herre?” Det var Mingzhu som snakket, og det traff meg som et slag i magen. Hadde hun virkelig kalt meg herre? Jeg hadde vært overbevist om at jeg ikke kom til å få henne til å kalle meg ”herre” eller ”min herre” om jeg så hadde forsøkt å vrenge det ut av henne med makt. Jeg tror hun gjorde det bare for underholdningens skyld, for gapet mitt fikk henne til å kvele et fnis. Li Mei snek armen sin under armen til Mingzhu og trakk henne varsomt med seg mot spisehallen.
Jeg fulgte sakte etter dem mens jeg undret meg over hvordan Mingzhu fremdeles greide å leve. Hun hadde blitt slått og brukt av morderne til alle sine nærmeste, og allikevel hadde hun ikke tatt livet av seg. Jeg visste om mennesker innad i fars hoff som hadde tatt livet av seg for mindre. Tanken vekte enda mer respekt i meg for den unge piken.
Så hvorfor kunne jeg ikke elske henne? Jeg hadde ikke en gang kjent henne i en måned, det var jo grunn nok i seg selv. Men gjennom de to ukene hadde Mingzhu vist seg fra så mange forskjellige sider; barnsligheten da hun hoppet fra kirsebærtrærne til den sårbare, traumatiserte kvinnen hun hadde vært den første natten. Hun hadde også i løpet av disse ukene sjarmert store deler av mennene i fars hoff, slik at hver gang jeg passerte dem, bukket de gjerne kort og sa at jeg hadde fått en utsøkt forlovede. Jeg var ikke helt enig.
Hadde planen vært at hun skulle gifte seg med Mao i stedet og bli min svigerinne, tror jeg hun hadde blitt en interessant samtalepartner å ha. Men vissheten om at det var jeg som skulle gifte meg med henne gjorde meg mindre snakkesalig. Jeg hadde så smått begynt å håpe at far ville la meg bestemme hvem jeg skulle gifte meg med selv, siden det ikke ble snakket om noe giftermål gjennom de tjue årene av mitt liv, men plutselig stod hun der med blåmerker over hele kroppen og klær som knapt kunne kalles klær.
Jeg måtte innse at jeg faktisk var en smule bitter. Og jeg hadde også dårlig samvittighet for dette; det var jo ikke Mingzhu som hadde utnevnt seg selv til heltinne og bestemt at hun skulle gifte seg med meg.
Jeg håpet jeg snart ville komme til enighet med meg selv. Både for Mingzhu’s skyld og min egen.
--
Mingzhu hadde et ubeskrivelig talent for dans. Før middagstid den tjuefjerde dagen hun bodde i palasset hadde Li Mei tatt henne med ut i hagen for å lære henne noen danseteknikker så hun senere kunne vise hoffet hva hun var god for. Jeg vet ikke helt om Mingzhu likte tanken; hun hadde nok danset for å underholde litt for mange ganger tidligere, men hun fulgte lydig etter.
Når fars bankett til ære for Mingzhu var over, satt jeg og far bøyd over ett bord og så på den nye krigsstrategien fars general hadde satt opp. Den irriterte meg. Generalen hadde vært til stede da Mingzhu fortalte hele historien sin, men den eneste endringen han hadde gjort var å sende noen få små tropper med fotsoldater for å patruljere langs muren i nord, hvor hunerne i følge Mingzhu planla og komme.
I det jeg skulle til å protestere mot idiotien til generalen, åpnet tjenerne døren og Li Mei kom inn med en brydd Mingzhu i hælene. De to kvinnene bukket til oss. ”Herre,” sa Li Mei til far og bøyde nakken respektfullt. ”Vi har noe å vise dem…” Hun ble avbrutt av Mingzhu, som hadde satt seg ved siden av meg uten tillatelse og fnøs høyt over strategiplanen.
”Jeg håper virkelig hans høyhet vet hvilken retning nord er,” sa hun overlegent til meg og kastet på hodet. Generalen skvatt til; han var av den tradisjonelle typen som foretrakk tause kvinner fremfor intelligente. Det moret meg.
”Nei, opplys meg, kjære forlovede,” svarte jeg med ironi i stemmen da generalen skulle til å åpne munnen for å påpeke frekkheten hennes. ”Hva har vi gjort feil?”
”Alt, nærmest,” svarte piken og grep et par brikker som skulle forestille den keiserlige hæren. ”Disse må flyttes opp til den nordlige muren. De hunerne dere har observert i øst, er der for å lure dere til å styrke vaktholdet der og dermed svekke vaktholdet hvor de egentlige styrkene kommer inn.” Generalen reiste seg fort, og et øyeblikk var jeg sikker på at han var i ferd med å slå piken som endret på planene hans. Jeg fikk øyeblikkelig en voldsom trang til å beskytte Mingzhu, slik som jeg gjerne gjorde i mine og Mao’s ordkriger, så jeg reiste meg jeg også.
Til min store overraskelse reiste Mingzhu seg samtidig med meg. Hun så generalen inn i øynene og hevet brynene mot ham. ”Var det noe de ville, herr General?” Generalen lot blikket gli fra Mingzhu til keiseren, også til meg. Jeg undrer meg fremdeles over hvorfor far fant det for godt å klukke av latter i akkurat det øyeblikket.
”Sitt ned, sitt ned alle tre. Nå, Mingzhu, hva vil du at vi skal gjøre?”
”Men deres høyhet, hun er kvinne,” sa Generalen forferdet og sendte Mingzhu et blikk som om hun var et ufyselig insekt. Jeg kunne ikke dy meg; jeg var tross alt et hakk høyere på rangstigen enn ham. Dessuten var Mingzhu min fremtidige hustru, og den eneste som skulle få hakke på henne, var meg.
”Hadde det ikke vært for kvinner, hadde ingen av oss sittet her nå, general.” Jeg kjente plutselig en hånd på skulderen, og oppdaget til min overraskelse at det var Mingzhus. Hun smilte takknemlig og lot hånden falle ned langs siden. Det var som om hun gav meg tillatelse til å fortsette; det føltes veldig merkelig, for den eneste kvinnen som noensinne hadde kunnet bestemme over meg, var min mor. Jeg kremtet kort, litt betuttet over den uvante holdningen til heltinnen, før jeg fortsatte å overbevise generalen om hennes pålitelighet. ”Mingzhu har levd med hunerne; hun vet om planene deres, svakhetene og styrkene, og hun har greid å rømme fra dem. Jeg er sikker på at det kan lønne seg å gjøre et unntak denne gangen. Hadde hun vært en vanlig, tilfeldig hoffkvinne hadde jeg sannsynligvis delt dine meninger, men ikke nå.”
Generalen sank tilbake i sittende stilling og så motvillig på at planene hans måtte vike for en krigsstrategi som selv han måtte innrømme at var bedre enn den forrige. Mens hun skjøv på brikkene til de forskjellige hærene, fortalte Mingzhu alt hun visste om hunernes posisjoner. Hun fortalte at de brukte vanskelig terreng til sin fordel, og at favorittstrategien deres var pilregn. Ofte sendte de speidere inn i leirer for å sette fyr på forsyningstelt og vogner. De var smidige og kunne snike seg inn nesten hvor enn det skulle være.
”Aldri føl dere trygge. Å undervurdere dem er det dummeste dere kan gjøre. Dere kan sette opp hundre tungt bevæpnede soldater rundt hvert telt, og allikevel vil de kunne finne en måte å svekke dere på. Jeg har vært vitne til det i mange år.”
”Vet de ikke at du er her? Endrer de ikke strategi nå som du har rømt?” Selv generalen fulgte med nå. Jeg holdt på å påpeke det, men bet det i meg. Det ville være dumt av meg og ødelegge samarbeidsevnen ved å såre stoltheten hans.
Mingzhu så på ham i taushet. Jeg så forventningsfullt fra henne til far, og så tilbake igjen. Denne delen av historien hadde jeg ikke hørt ennå.
”Hvis de hadde fulgt med da jeg fortalte om det forleden, ville de visst det.” Hun kastet et raskt blikk på meg før hun reiste seg og bukket lett og satte kursen mot døren i taushet. Li Mei bet seg i leppen og skyndte seg etter henne. Før hun forlot rommet, bukket hun dypt mot oss og smilte kjærlig i fars retning.
”God ettermiddag, mine herrer.”
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.