Nå har jeg skrevet om første avsnitt. Den ble litt bedre.
Kapittel 1:
En fyr jeg traff på jentedoen
Alt begynte den dagen morgenen min gikk til helvete fra jeg stod opp, helt frem til jeg etter en time med trengsel fikk gått på do. Fem minutter ut i sløydtimen, hadde jeg allerede skåret meg opp tre ganger på den venstre hånden med den grove fila, tommelfingerneglen min var kvestet, og jeg hadde så grusomme og uforutsigbare menssmerter at jeg kunne falle om på gulvet og grine når som helst. Dessuten var det noen jenter i C-klassen som hadde satt ut rykter om at jeg hadde rotet rundt med en fyr jeg aldri hadde sett eller hørt om, på en fest jeg ikke hadde vært på. Mary og Marlene hadde latt meg være igjen på det synkende skipet og stukket av med lettbåten, de hadde jo rykter å tenke på. Så derfor var det ingen som snakket til meg, bortsett fra Mr. Stevens, som for det meste kjeftet. Jeg forsøkte å overtale ham i å la meg gå på do i ti minutter, men han sa jeg skulle konsentrere meg om arbeidet mitt. Da disse ti minuttene hadde gått, og jeg virkelig var desperat, skrek jeg at jeg visste at han var sersjant i hæren for et par århundrer siden, men han kunne ikke hindre en jente med mensen i å gå på do! Da ble han plutselig veldig blyg (selv om jeg hadde vært temmelig frekk), og ba meg forte meg og bruke all den tiden jeg trengte. Jeg var innom klasserommet mitt og hentet noen feminine produkter for å opprettholde min personlige hygiene, før jeg tuslet ned i kjelleren til toalettet. Jeg valgte meg et avlukke jeg visste det var vask i, skrudde den på og ordnet med det jeg måtte. Jeg begynte nesten å grine. Livet som jente var ikke noe for meg. Mens jeg vasket hendene mine, ordnet på uniformsskjørtet og trakk ned, hørte jeg noen komme inn på jentetoalettet. Det gikk meg hus forbi, - det var jo et toalett, - men da jeg låste opp døra til avlukket mitt og oppdaget at denne ”noen” lente seg inn mot veggen, pluss at ”noen” slett ikke hørte til her, ble jeg litt mistenksom. For ”noen” var nemlig en gutt iført flosshatt og rød skoleuniformsblazer, selv om skolen vår egentlig satser på grønt. Jeg hadde aldri snakket med ham før, hadde sett ham noen få ganger når han var på vei til skolebiblioteket, men jeg visste ikke hva han het. Han gikk på trinnet over meg, og skulle visstnok ha ekstremt rike foreldre. Ingen hadde sett ham uten flosshatten, hvor bremmen nå var trukket ned foran øynene og kastet skygge over nesten hele ansiktet hans. Det eneste som virkelig syntes av det, var de hvite tennene og det brede gliset. Han sparket seg ut fra veggen og dyttet hattebremmen opp fra øynene. Luggen skled ned langs den venstre siden av ansiktet hans og jeg (som den jenta jeg er) noterte meg at den var helt svart og skråklipt, slik at den akkurat dekket tinningen og øyekroken. Han gliste fortsatt mot meg, og jeg fikk lyst til å bokse til ham så de pene, hvite tannlegens gullunge-tennene ikke var der til å glises med lenger. Jeg kremtet. ”Dette er en jentedo,” sa jeg surt. ”Hva gjør du her?” Han lo en kort latter, som en fyr fra film.
”Folk bryr seg ikke lenger om dørskilt. Når det står ”ingen adgang” på en dør, er det veldig få som bare lar sjansen passere uberørt.”
”De har jo guttedo like borti gangen, så du har vel ingen spesiell grunn til å brase inn til jentene?” Han gliste, trakk sakte opp ermet på blazeren og kikket spørrende på klokken som om han forventet at den skulle begynne å snakke til ham. Så pusset han litt på urskiven med stoffet i jakken. Han nikket kort, kom med et lavt ”hm” og henvendte seg til meg igjen. Jeg strøk vekk panneluggen fra ansiktet, og la merke til at han fulgte venstrehånden min med et blikk som var… Kunne jeg si sultent? Jeg veivet fingrene forsiktig foran ham, men da klikket han helt, grep dem og stakk dem i munnen! Jeg hvinte og for sammen som en hare badet i lyset fra frontlyktene på en bil, skvatt unna og prøvde å trekke hånden til meg. Han slapp, heldigvis, og ristet på hodet så flosshatten vaiet faretruende frem og tilbake. Deretter gned han seg hardt i pannen, gliset hans var erstattet med en rødme som ville fått indianerne til å klikke av misunnelse. Jeg dynket hånden min i såpe og vasket den i en halv evighet, mens jeg desperat forsøkte å overse ham. Noe så inn i granskauen ekkelt! Gutten kremtet lavt og forsøkte å fange oppmerksomheten min igjen. ”Jeg beklager det der,” mumlet han skamfull. ”Jeg har bare ikke fått i meg noe på en stund.”
”Det er vann i vasken,” freste jeg og tørket hendene med utallige papirservietter. Han flirte dumt.
”Det er ikke vann jeg trenger, Mylady. Når vasken begynner å sprute blod, da kan du si i fra.” Jeg trodde jeg skulle spy. Hva i helvete holdt denne fyren på med? Hva snakket han om? Han lo lavt og bukket dypt. ”Vel, Mylady, mitt ærend her er å spørre deg om du kunne tenke deg å møte noen venner av meg. I friminuttet, etter sløydtimen din, vet du?” Jeg holdt på å svime av, åssen visste han at jeg hadde sløyd? Spionerte han på meg? Jeg rettet meg opp i ryggen og trampet forbi ham uten å svare, åpnet døren og dundret opp trappen mot sløydsalen. Den fyren var utrolig skummel.