Rollespillerne (og andre lengre historier)

[Twiggy Watcliff]

Det var storefri, og jeg hoppet opp trappen til annen etasje for å spise lunsj med de andre. Det var ikke tilfeldig at jeg hoppet, egentlig. Jeg spilte rollen min. I trappen møtte jeg en hel del avgangsstudenter, og noen av dem plystret etter meg, men jeg latet som om jeg var dum og deilig og ikke skjønte at det var meg de plystret etter. Da jeg åpnet døren til grupperommet, satt gjengen der og ventet. ”Er jeg sen?” Kvitret jeg. Adrian trakk på skuldrene.
”Du er tidligere ute enn Jack, i hvertfall.” Jeg stoppet og stirret på den tomme stolen hans.
”Hvor er han hen?” De vekslet intetanende blikk, og Warwick nevnte at Jack hadde vært rar hele timen.
”Han var rød som en tomat og stirret på hånden sin hele tiden,” forklarte han, og jeg holdt på å få hjerteinfarkt. Jeg tilbød meg å lete etter Jack, ettersom det ville være pinlig om han fortalte det til noen. Jeg tuslet rundt på skolen i ti minutter Og fant ham nede i gangen ved toalettene. Han skvatt og begynte å stotre noe om at han bare hadde vært en tur på toalettet, hvilket var forståelig, men allikevel. Han snakket som om det var kriminelt. Det virket som om han oste av skam, men jeg bare smilte og spurte om han ikke ville være med opp. Han tuslet etter meg, veldig sakte, så etter hvert snudde jeg meg mot ham og sa at det ikke var noe galt med tidligere hendelser. ”Så lenge du ikke gjorde det med vilje, kan jeg jo ikke klandre deg for noe. Du reddet meg tross alt fra å få trynet most i gulvet.” Da han hørte dette, lettet rødmen, og når vi kom opp på grupperommet til de andre, var han sitt gode, gamle jeg. Selv bestemte jeg meg for å ikke plukke på skorpen, så da vi skulle brife litt med hva vi hadde gjort med rollespillingen vår, nevnte jeg bare Pete Burrows i parallellklassen. De andre lo høyt av det, og Janowice fortalte at hun hadde lurt en jente i klassen sin til å tro at hun hadde noen grå hår ved å mumle en av de pussige formlene sine. Adrian hadde vært ”uheldig” og sølt vann på buksene til en eldre student, mens Thaddius hadde delt ut sånne sjokoladegullmynter i smug. Warwick hadde ikke gjort noe spesielt. Jack fortalte at han hadde friket ut en jente som hadde sprukne lepper som blødde, men han nevnte ikke navn. Dagens lunsj bestod av ciabatta, og da vi var ferdige med å spise, skulle vi diskutere bøker. Adrian lente seg mot meg over bordet. ”Leser du mye, Willie?” Jeg ristet på hodet.
”Ikke så mye, men litt, så.” Adrian foreslo at jeg skulle anbefale noen bøker jeg hadde lest, og jeg nevnte de jeg hadde likt aller best. Jeg nevnte den som heter ”Broen til Terabithia”, og da Jack spurte med overrasket mine om den ikke var for små barn, svarte jeg at den slett ikke var for små barn. ”Den handler om en gutt som heter Jess. Han elsker å tegne, men det er liksom ikke noen guttegreie, så han kappløper også. Han tørr ikke gjøre annet enn alle andre, men en dag får han en nabo som heter Leslie. Hun er skikkelig interessert i fantasy, og når de finner et gammelt epletre med et tau i, finner de ut at de skal lage sin helt egen verden, i sånn Narnia-stil. Leslie kaller landet Therabithia, og utnevner dem til konge og dronning der. Men en dag skjer det noe som helst ikke skulle skjedd…”
”Hva da?” Spurte Janowice etter en stund. Jeg flirte bredt og sa at hun måtte lese boken for å finne ut det. Jack smilte til meg.
”Du har en utrolig måte å gjennomgå bøker på,” sa han overrasket. ”Du avslører litt, men ikke for mye, og får folk til å ville finne ut hva som skjer videre. Jeg fikk oppriktig talt lyst til å lese den boken!” Janowice og Thaddius nikket samtykkende. Adrian smilte fornøyd og lente seg tilbake i stolen sin.
”Ja, men da skal jeg få tak i de bøkene til i morgen. En til hver. Er det paperback eller stivt omslag?”
”Boken jeg har, er i paperback,” svarte jeg, og kjente stoltheten bruse inni meg. Adrian nikket og ba meg skrive ned navnet. Jeg gjorde det, og da han leste over det, påpekte han at jeg hadde nydelig håndskrift. Jeg lurte på hva som hadde skjedd med folkene her, hvorfor i alle dager skrøt de av alt jeg gjorde? Det var noe mystisk med dette. Jeg stirret skeptisk på dem etter tur, og da blikket mitt møtte Adrians, blunket han. Jeg skvatt litt, og skjønte aldeles ikke hvorfor han hadde gjort det, men man visste aldri med denne fyren. Jack så litt molefonken ut, hvilket overrasket meg. Jeg overså det. Han hadde sikkert bare hodepine. Jeg forstod enda mindre da vi hadde gjennomgått noen andre bøker de andre hadde lest, og jeg skulle ut. Jack åpnet døren for meg og tilbød seg å følge meg et lite stykke bortover gangen. Jeg nikket og smilte til ham, men spurte ikke hvorfor. Da vi var kommet til øverste trappetrinn, smilte han til meg og klødde seg i nakken, før han åpnet munnen. ”Skal du begynne å jobbe hos Janowice’s mor?” Jeg nikket, sånn halvveis.
”Jeg tror jeg stikker bortom i dag og sjekker om det er noe for meg.”
”Jeg tror du vil ta den rollen bra også,” sa han, gliste og bukket dypt og kysset hånden min. ”Mylady.”
”Mister,” svarte jeg, og neide. Så gav jeg ham en klem, en helt impulsiv klem jeg ikke hadde tenkt på å gi ham. Han stirret etter meg og vinket kort, før han tuslet til sin egen time. Jeg ble sittende hele historie timen og stirre ut vinduet. Jack hadde virkelig vært pussig i dag. Og for å være ærlig, syntes jeg at jeg hadde vært temmelig pussig selv.

[Isabel Hunter]

Hurraaaaaa. <3
Bra skrevet, som vanlig, Twiggzy.

[Olivia Knopp]

Love is in the air?
Jeg ler hver gang jeg leser, du skriver alt på en veldig humoristisk måte. Men nå må du skrive mer, skjønner du :]

[Eàmané Wesenberg]

Jeg må si jeg liker historien bedre og bedre etter hvert som jeg kommer inn i den. ^^
Men bare et spørsmål - er Jack en veldig unormal gutt? For gutter ville vanligvis ikke reagert sånn om de fikk ta på puppene til ei jente... x]

[Twiggy Watcliff]

Eamane; Jepp. Han er anstendig, egentlig veldig uskyldig gutt som aldri har hatt kjæreste.

Ny del kommer så snart den er ferdig, jeg vil gjerne ha flere kommentarer.

[Isabel Hunter]

HURRA ENDELIG SNART NYTT KAPITTEL WOOH!!!

[Tari Almina]

FORT DEG. T__T

[Twiggy Watcliff]

Jeg lempet handleposene opp på kjøkkenbenken og sukket tungt. Å gå en kilometer hjem med bæreposer var virkelig en krevende oppgave for meg, i hvertfall nå som det var så glatt som det var mulig å få det. Jeg la ikke merke til ham før han stakk hodet inn døren og ropte hei. Jeg skvatt og stirret på Warwick som smilte vennlig til meg fra døråpningen. ”Kan jeg komme inn?” Han hadde på seg olabukser og en rød og svart hettegenser. Lua hans var svart, og han så slett ikke ut som gutten jeg brukte å spise lunsj med. Han var faktisk forferdelig søt. Jeg nikket fort. ”Jaja, så klart!” Han kippet av seg skoene og hang fra seg jakka på knaggen på veggen. ”Hvordan vet du hvor jeg bor,” spurte jeg nysgjerrig da jeg satte et glass med brus foran ham. Han smilte unnskyldende over kanten på glasset og fortalte at han hadde lånt adressen fra foreldrelista. ”Adrian hjalp meg,” fortalte han forsiktig. ”Han er veldig flink til å bestikke sekretæren på skolen.” Vi lo, men så kom jeg på at jeg egentlig var overrasket over hva Warwick gjorde her. ”Jeg ville bare prate,” sa han forsiktig da jeg spurte ham. ”Du er den eneste ikke-rike stakkaren i gjengen i tillegg til meg, og det er fint å kunne prate med en på mitt eget… Kall det nivå.” Vi lo igjen, og da jeg reiste meg for å pakke ut av handleposene, spratt han opp og hjalp meg. Jeg viste ham rundt i huset, og han falt pladask for filmutvalget mitt. ”Åh, den ser så kul ut,” flirte han og holdt opp Con Air, en actionfilm med Nicholas Cage i hovedrollen.
”Jeg syns pappaen min ligner på ham,” flirte jeg og pekte på han som skulle være politimann som stod litt i bakgrunnen. Warwick sammenlignet med et bilde på peishylla og nikket. ”Ja, faktisk,” smilte han og satte filmen tilbake i hylla si. ”Jeg syns han er litt søt, jeg…” Han lukket munnen og stirret skamfull ned i bakken. ”Skuespilleren, altså…” Jeg nikket. ”Han er jo ikke kjekk, men han er veldig søt. Du kan låne filmen av meg.” Han ble veldig glad, og da jeg spurte om han ville være med til der jeg kanskje skulle jobbe, nikket han ivrig. Vi spøkte hele veien til sentrum, han fortalte noen litt syke vitser som gjorde at jeg måtte stoppe for ikke å ramle på isen. Vi skled bortover julegaten og hoiet hele veien. Folk stirret rart etter oss, men da jeg sa det til Warwick, fnyste han bare og spurte en gjeng med unge damer hva de glodde på. Jeg fikk fniseanfall og måtte støtte meg til ham, og han trakk meg hele veien frem til kjøpesenteret. Vi tok rulletrappkappløp, jeg skulle stå stille i den som gikk oppover, mens han skulle løpe i den som gikk nedover. Han ble stående oppe i trappen og vente på meg, og da jeg kom opp gliste han og sa at femmeren i gym ikke kunne være tilfeldig, han som var så sporty! Jeg fikk hakeslepp. Fem i gym? Ja, ja, han var jo temmelig sporty, da. Jeg hadde funnet ut at han hadde skateboard og snøbrett som hobby til de forskjellige årstidene. Vi kom til designerbutikken til Janowices mor, og da jeg satte tåspissen inn gjennom alarmgreiene på siden av inngangen, var fire damer i designklær og høye hæler der og hvinte av fryd over at jeg hadde bestemt meg for å gi det en sjanse. Janowice kom ut av bakrommet og ble overrasket over at Warwick var der også. ”Skal du også stå modell, eller?” Hun lo og gav ham en klem, han klemte tilbake og svarte at han tenkte de kunne trenge en med sixpack til fotoshooten også. Til hans store overraskelse sa hun som het Aisata at det var akkurat det de trengte. ”Vi har fått låne noen herreklær fra en annen designer vi kjenner, så hvis du kan være med Will på noen av bildene, hadde det vært utmerket.” Han takket overrasket ja, og vi ble hufset inn på bakrommet. ”Studioet er ikke langt unna, vi skal bare prøve klærne på dere her først, og se om vi kan ta noen av bildene i dag, eller om vi må sy om noen av plaggene,” fortalte Trisha, og lempet en bunke med herreklær opp i armene på Warwick. ”Du er en reddende engel, Riechert,” fortsatte hun med et smil. Jeg fikk utdelt mine egne klær, og så ble vi sendt inn på hvert vårt prøverom. De fleste av antrekkene passet meg veldig godt, bortsett fra hovedkjolen. Den var litt stram over hoftene, og de kunne ikke ha noe av at jeg så ut som om jeg var dyttet inn i et pølseskinn heller. Warwick passet inn i alle klærne, men det hjalp lite siden vi måtte vente noen dager på kjolen min. Vi ble dyttet ut i varebilen til designbutikken, spent fast og kjørt til et fotostudio Janowices mor hadde leid inn. Vi fikk beskjed om å ikke posere for mye, og la oss si det sånn; posering ble det ikke mye av. Vi hadde det bare gøy. Jeg trakk i skjerfet til Warwick, mens han holdt luen min over hodet på meg. Først fikk vi beskjed av en teiting om å roe oss ned, men da fyrte designerne av og sa at de ville ha den naturlige barnsligheten vår med i kolleksjonen. ”Det er ikke nødvendig vis en kolleksjon for voksne kvinner,” glefset Melanie og Janowices mor i kor til ham, og han fortsatte uten et knyst. Vi måtte ta noen stillestående bilder også, så klart, noen måtte jeg være alene på, men jeg gadd ikke snurpe sammen munnen og posere som en ordentlig modell, så jeg bare smilte så naturlig jeg kunne. Da jeg var ferdig, leverte jeg tilbake klærne til Janowices mor (som het Courtney). Hun sa at jeg skulle få lønn, men det skulle være en overraskelse, og kjente jeg Janowice og moren hennes rett, kom de ikke si det før jeg skulle få hva det nå var. Warwick fikk vite at de ville ha ham med videre også, når de fikk sydd ut kjolen min, så jeg kunne se ut som en ordentlig skoleballsprinsesse med partner og alt. Han takket ja, men la fort til at han tok gitartimer hver fredag ettermiddag, så han kunne ikke være med hvis det skulle være noe dagen etter. Damene oppfattet det og sa at vi kunne komme til mandag igjen. Helga skulle vi få lov å ha fri.

[Cine C Cheermy]

Jepp, dette gadd jeg faktisk lese. x) Vanligvis bare ser jeg på noe og sier "neeeeeeei orker ikke" fordi det er så mye, men dette leste jeg. ^___^

Akkurat sånn er jeg også, bare at jeg ikke gadd å lese dette heller.
Sorry, Twiggy.

[Isabel Hunter]

HURRA. <3
Bra, som alltid. <3