Mineee ting - Oppdatert: kåseriii

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Ainareiel Francesca » 02 Jan 2010 07:06

OMG MARTIE JUST BECAME CHOYIFYED. Hahaha, så gøy at du brukte bilde av deg selv! :D og det var dritbra og ^^
Brukerens avatar
Ainareiel Francesca
Fnattbussen
 
Innlegg: 2971
Registrert: 15 Des 2008 23:25
Bosted: Under senga di.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Eleesha Lantern » 06 Jan 2010 20:36

Ainareiel Francesca skrev:OMG MARTIE JUST BECAME CHOYIFYED. Hahaha, så gøy at du brukte bilde av deg selv! :D og det var dritbra og ^^


Enig (Men du blir ikke Choyified av meg x])
Eleesha Lantern
Syvendeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 81
Registrert: 19 Sep 2009 22:05


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Martie A. Wothington » 14 Jan 2010 16:43

Oi, jeg la ikke merke til at så mange hadde respondert. x) Tusen takk. <3 8D

Uansett, så har jeg redigert en del. Ihvertfall litt?
Jeg fatter meg ikke på photobucket atm, så bare gå innpå her, for der har jeg postet mesteparten av mine nyeste redigeringer.
Tviler på at noen egentlig gjør det, men care. <3
Bare responder her, if u want 2.
Martie A. Wothington
Stønne Stinas spøkeobjekt
 
Innlegg: 1729
Registrert: 09 Jan 2009 22:08
Bosted: I ei trapp som går ner te en kjellar.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Martie A. Wothington » 13 Jun 2010 14:21

Under overflata

Gniss, gniss, gniss, gniss. Det var lyden av meg som gjekk bortover korridoren. Gniss, gniss. Eg hadde kjøpt nye joggesko som gnissa for kvart skritt eg tok, men eg likte dei likevel nokså godt. Gniss, gniss. ”Hei, stygge homo! Nye sko?”. Gniss, gniss. Eg hata dei nye skoa mine. Gniss, gniss.

Eg prøvde å gå umerkeleg inn i klasserommet. Sjølvsagt var det umogleg med nye, gnissande joggesko. Med ein gong dei som allereie sat inne i klasserommet høyrde gnissinga, såg dei opp. Dei tøffaste gutane, som ikkje hadde stått ute i korridoren, lo rått og peika på meg med skitne, ustelte fingrar som truleg hadde blitt brukt til å fikse bilar og motorsyklar dagen før. Eg grøssa med tanken på kor dårleg handhygiene dei tydeligvis hadde. Jentene såg stygt på meg, stakk hovuda saman og byrja å kviskre mens dei stadig kasta mindre fine sideblikk bort på meg. Eg lata som om eg ikkje la merke til det, gjekk til plassen min heilt bakerst i klasserommet, sette meg ned og begrava nasen i ”Kabalmysteriet” av Jostein Gaarder. Det var sikkert femte gong eg hadde lese henne.

Skuleklokka ringde. Sakte, men sikkert, kom resten av klassen inn. Eg tenkte med meg sjølv at det såg ut som ei mangefarga, bråkete marsipanpølse som blei most inn i ei slags kvern der marsipanen blei delt opp i mindre strimler som blei fordelt utover klasserommet. Fem minutt etter at læraren endeleg hadde fått ro i klassen, blei døra slengt opp, og ein liten skikkelse med brunt, bustete hår fór inn. ”Eg beklagar,” greidde skikkelsen å gispe fram, ”men mor sa i går kveld at ho kunne kjøre meg til skulen, så eg sov litt lengre enn vanleg, men då eg vakna hadde mor kjørt ifrå meg, og eg måtte dusje for håret var så fett og hadde så mykje hårspray i seg at eg enkelt og greitt ikkje kunne gå på skulen slik, og så-” Læraren løfta handa med eit sukk for å få henne til å tie. ”Det går fint, Maria. Berre ta med melding i morgon, okei?” Maria nikka fort, gjekk nedover pultrekkene og sette seg på pulten ved sida av min. Eg smilte til henne og ho smilte tilbake.

Slik starta kvar einaste skuledag frå måndag til fredag. Eg kom aleine til skulen, folk slengte drit til meg, eg sette meg ned i klasserommet for å lese i ei bok, skulen starta og Maria kom for seint. I alle mine 15 leveår, hadde Maria vore den einaste vennen eg hadde hatt. Då eg i sjette klasse kom med maskara for første gong, var det ho som drog meg vekk frå dritslengarane og sa til meg om og om igjen at eg ikkje skule bry meg. Då eg i åttande klasse kom med min første V-halsa genser, var det ho som beskytta meg med å seie ”Er det så mykje betre å ha buksene nede på knea, kanskje?”. Men det var ikkje berre beskyttelsen ho gav meg som gjorde oss til så gode vennar. Då vi var små pleidde vi å bytte leker. Ho fekk alltid dokker og sminke til bursdag og jul, mens eg fekk actionfigurar og bilar. Eg hata å leke med actionfigurar, og ho hata å sminke seg. Så kvar dag etter skulen sneik eg med meg acionfigurane mine oppi ein liten sekk og gjekk over til Maria. På den måten blei vi knyta svært nærme kvarandre, og var omtrent som søster og bror.

Timen gjekk som vanleg. Læraren skravla i veg om likningar og pi, sjølv om alt av eksamenar var ferdig, og skulen berre hadde to veker igjen. Sidan eg sat heilt bakerst i klasserommet, var det ingen som la merke til kva eg gjorde, noko som eigentleg passa meg perfekt, så eg plukka opp ei flaske med svart neglelakk frå lommen og byrja å lakkere neglene mine. Ingen såg til å merke lukta bortsett frå Maria, som berre snudde seg, såg på meg, og strakte handa fram som eit teikn på at ho òg ville ha.



Klokka ringde. Skulen var slutt for i dag. Læraren klappa saman bøkene og skynde seg ut av klasserommet. Eg pakka saman tinga mine fort og prøvde å gå umerkeleg ut frå klasserommet. Akkurat då eg hadde døra innan rekkevidde, kjende eg at lufta brått blei most ut av meg. Alt eg såg var svart og grått. Det vara ikkje meir enn eit par sekund. Det som hadde hindra meg i å flykte ut frå klasserommet, var tre svære skulesekkar som hadde most meg inntil veggen. Eg høyrde den grove, umiskjennelege stemmen til Jonar som sjeldan sa ein einaste setning utan å fornærme nokon, anten ved banning eller på anna vis. Han lo og sa: ”Oi, beklagar homo-Fabian, eg såg ikkje at du var der. Du gjekk i eitt med veggen.” To andre stemmar, Øyvind og Jarle sine, sette i å le dei òg. Eg benytta sjansen eg no fekk servert på sølvfat og sneik meg ut mens dei var konsentrerte om å le. Eg pleidde sjeldan å sleppe unna så lett, men brydde meg ikkje meir med det, og sykla fort heim.

Vel heime trava eg fort opp på rommet mitt før mor rakk å få meg til å lage middag. Eg slengde frå meg sekken i ein krok på golvet og slengde meg som vanleg ned på senga. Eg stirde opp i taket og tenkte på det same som alltid. Kvifor kunne ikkje dei i klassen behandle meg normalt? Hadde eg gjort dei noko gale som eg ikkje kunne hugse? Hadde eg sagt noko gale som eg ikkje kunne hugse? Eller var det rett og slett noko gale med meg? Eg reiste meg opp og såg meg i spegelen. Raudt, halvtlangt hår, knallblå auge, spinkel kropp og bleik hud. Neglelakk og sminke. Var det noko gale med det? Dei fleste jentene i klassen brukte òg neglelakk og sminke. Eg var riktig nok ikkje ei jente då, men det stod ikkje ”Berre tillate for jenter” på maskaraen heller. Var det så gale at eg kvar dag skulle lese ”homo”, ”emo” og ”tapar” på lappar som blei kasta bak på pulten min?


Slik sat eg og tenkte i fleire timar. Til slutt hadde eg vore i dårleg humør så lenge at eg bestemte meg for å heller få det opp igjen. Eg lirka fram mobilen frå den tronge buksa, trykka på 1, så på grøn telefon og mobilen slo automatisk nummeret til Maria. Klokka var seks, og normalt skulle ho ha vore heime frå fotballtreninga. Men eg fekk berre mobilsvar. Det var veldig merkeleg tykte eg, for vi pleidde alltid å snakke saman på denne tida. Ho hadde sikkert flatt batteri, tenkte eg, så eg berre la meg.

Dagen etter var eigentleg nokså normal. Dagen etter der igjen også. Men Maria var ikkje heilt normal. Ho verka plutseleg så roleg, og var ikkje sitt vanlege, sprudlande seg som på tull kasta visk på meg i timane for å parodiere korleis gutane hadde vore tidlegare i vinter då eg sat heilt framme i klasserommet. Eg prøvde å ringe henne kvar kveld, men fekk framleis ikkje noko svar. Ho fann nok ikkje mobilladaren, eller så fann ho ikkje sjølve mobilen.

Så var det helg. Eg var nok den i heile klassen som sette mest pris på helga. Då slapp eg å stå tidleg opp kvar morgon berre for å ta imot fornærmelsar. Då eg på ettermiddagen på laurdagen prøvde å få tak i Maria, fekk eg nok ein gong mobilsvar. No var eg desperat etter å snakke med den einaste vennen min i heile verda om det vi ikkje kunne snakke om på skulen, så eg ringde heimenummeret, sjølv om Maria hata at eg gjorde det. Mora tok telefonen med ein gong, og høyrdes vennleg overraska ut over at det var eg som ringde. Men då eg spurde etter Maria, sa ho: ”Eg veit ikkje heilt kvar ho er. Ho sa noko om å gå til nokre venner, så eg trudde ho var hjå deg, eg.” Eg sa høfleg ”Ha det bra” til mora, og la på røret. Korleis hadde Maria fått seg nye vennar? Eg blei ein blanding av bekymra og sjalu. Maria hadde alltid vore som meg på vennefronten: alltid hatt berre ein. Var det det ho hadde gjort på kveldane den siste veka? Vore med vennane sine? Eg kunne ikkje tenke meg at nokon i klassen skulle bli venn med henne, for ho hadde alltid vore så sprudlande og beskyttande, det stikk motsette av det dei andre jentene i klassen var. Det var òg svært tvilsamt at ho skulle ha fått seg nokre nye gutevennar med tanke på at ho alltid var rappkjefta mot dei som plaga meg, ergo alle gutane. Og ho kjende ikkje så mange andre gutar og jenter som eg visste om.

Sidan eg ikkje hadde noko betre å gjere på, bestemte eg meg for å gå ned til butikken og handle litt. Eg plukka opp 300 kr frå lommeboka som mor hadde lagt på kjøkkenbordet, og byrja å gå oppover gata på vei til butikken. Det var eit lite stykke å gå, så eg plugga høyretelefonane inn i iPoden og skrudde på My Chemical Romance. Då eg runda hjørnet ved til butikken, fekk eg eit uventa svar på spørsmåla som hadde svirra i hovudet mitt heile ettermiddagen. For utanfor kiosken rett over gata sat fleire folk frå klassen. Det var kviskrejentene på kvar sin stol med ein røyk i eine handa og ein brus i den andre, Jonar, Øyvind og Jarle på kvar sin moped, og midt oppi det heile sat – eg kunne ikkje tru mine eigne auge – Maria. Ho som alltid kviskra høgast av kviskrejentene, Kjersti, såg meg først. Ho kviskra noko til dei andre, og det blei brått stille borte ved kiosken. Så sa Jarle noko, og alle byrja å le. Men eg hadde ikkje auge for andre enn Maria. Ho lo saman med dei andre og kasta blikk på meg som dei andre. Maria såg verkeleg ikkje ut som den Maria eg kjende lengre. Håret var ikkje bustete og ustyrleg, men glatta med ei glattetong, og pynta opp med ei lita flette på sida. Auga var så tungt sminka at det var berre så vidt eg kunne sjå eit par mørkebrune auge under all den svarte maskaraen og eyelineren. Hadde det ikkje vore for at ho framleis hadde dei småleg utstikkande framtennene og dei same, utsletne joggeskoa, hadde eg ikkje kjend henne igjen.


Sjølv om eg var såra over at ho på ein eller annan måte hadde forandra seg totalt og blitt med i den gjengen, kunne eg ikkje vise det, så eg sette auga ned i bakken og fortsette å gå, no med raskare skritt. Det var då det skjedde. Akkurat då eg var eit par meter unna butikkdøra, høyrte eg Jarle rope: ”Jaså, du har lyst til å vere jente, Fabian?” Det kjendes ut som om verda stoppa opp. Heile verda, bortsett frå Jarle, Maria og eg. Jarle sette i ein brølande latter. Eg snudde meg sakte og berre såg på Maria. Ho hadde hatt eit feitt glis i andletet heilt til eg møtte auga hennar. Ho såg bort. Maria hadde røpt den eine hemmelegheiten berre vi to visste om i heile verda. Fram til no. Følelsen eg følte no, var noko eg aldri hadde følt før. Det var ikkje sorg. Det var ikkje sinne. Det var ikkje hat. Men det føltes meir som… skuffelse. Eg hadde følt skuffelse før, men det var ikkje i nærleiken så sterkt som det eg følte no. Utan ein tanke i hovudet snudde eg meg rundt igjen og gjekk tilbake vegen eg hadde kome frå. Jarle ropa noko utydeleg etter meg, men eg brydde meg ikkje med å forstå det. Eg gjekk over vegen for å kome til huset vårt. Så langt kom eg aldri. Lufta blei brått most ut av meg. Men denne gongen var det ikkje av tre svære skulesekkar. Eg kjende lukta av eksos. Ropande stemmar. Alt blei så utydeleg. Ein motor brumma i det fjerne. Så blei alt heilt svart.

_________________________________________________________________________________________________

Det er ikke potensielle skrivefeil og kommafeil jeg vil høre om, men det er handlingen og hva du synes om den jeg vil høre. Så, hva synes du?
Martie A. Wothington
Stønne Stinas spøkeobjekt
 
Innlegg: 1729
Registrert: 09 Jan 2009 22:08
Bosted: I ei trapp som går ner te en kjellar.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Ashley Yates » 13 Jun 2010 20:34

Vet ikke hvordan jeg skal formulere denne kommentaren, jeg. Men jeg vil du skal vite dette, hvertfall: Jeg likte den veldig godt. (:
Skulle gjerne kommet med konstruktiv kritikk, men det er jeg utrolig dårlig på. Spesielt når jeg må skrive det, og når det gjelder tekster. Okei, alt annet også, men det er hysj hysj...

EDIT: Jess! Nå kom jeg på at jeg likte den fordi det var en sterk tekst som ikke kjedet meg. Sterke tekster får meg vanligvis til å sovne, nemlig. (:
Ashley Yates
 


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Martie A. Wothington » 21 Jun 2010 23:38

Åw, takkdu. =D
Hvis jeg skal være helt ærlig, liker jeg den ikke noe særlig, og forstod derfor ikke helt hvorfor jeg fikk en såpass god karakter på den. Så jeg la den ut her, og ville høre folks meninger. Poenget mitt er at forstår jeg sånn noenlunde. 8-)

Jeg skal nok poste en header her snart, så *sier som Lars Tangen sier det* stay tuned!
Martie A. Wothington
Stønne Stinas spøkeobjekt
 
Innlegg: 1729
Registrert: 09 Jan 2009 22:08
Bosted: I ei trapp som går ner te en kjellar.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Toril C Jones » 21 Jun 2010 23:54

Wow! Dette var bra! Utruleg bra. Historien er sterk, og slutten var veldig uventa. Den fekk meg nesten til å starte å grine. Altså, heile historien. Eg klarte verkeleg å leve meg inn i hovudpersonen sitt hovud (: Og hovudpersonen skjønte ein ikkje om var jente eller gut før etter ein stund. Det syns eg var veldig bra (: Flott historie!
Toril C Jones
Professor
 
Innlegg: 6878
Registrert: 14 Des 2008 18:01
Bosted: Swansea.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Martie A. Wothington » 25 Jun 2010 21:15

Tusen, tusen takk! =D Sånn respons får meg til å få lyst til å begynne å skrive på fritida også. 8D Og ikke bare tentamener, høhø.
Jeg har laget til en header.
Bilde
Jeg har også laget til et design til den headeren som jeg veldig gjerne vil ha respons på. Du finner hele sulamitten her.
Edit: Oisann, hele ble visst ikke med. Bare klikk på linken så er hele der, ihvertfall.
Martie A. Wothington
Stønne Stinas spøkeobjekt
 
Innlegg: 1729
Registrert: 09 Jan 2009 22:08
Bosted: I ei trapp som går ner te en kjellar.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Martie A. Wothington » 22 Jan 2011 14:36

Dobbelpost, yo~

Togturen

"Biletten, takk." Konduktøren høyrdest litt utolmodig ut medan eg rota rundt i sekken. Eg hadde jo lagt biletten i det vesle rommet med glidelås! Tenk om eg ikkje fann han! No var eg ålaine på togtur for fyrste gong. Eg skulle besøkje bestemor og bestefar. Turen tok fem timar, og eg hadde gledd meg lenge.

Rotet med biletten var berre det første uventa som hende på togturen, som blei heilt annerledes enn eg hadde trudd. Heldigivs fann eg han då, krøka saman til ein liten ball.

Forresten så gløymde eg å fortelje kven eg er. Eg heiter Robin, Robin Wood. Eg er ein hund. Ein reinrasa. Ein schäfer for å vere nøyaktig. Heile slekta vår er schäfere.

No vel... Eg satt då og såg ut av vindauget, på landskapet som breidde seg ut utanfor. Plutseleg blei eg så tørst, så eg skulle finne fram reise-vannskåla mi i den store, kvite lommen i sekken min. Men den var borte! Eg leita rundt setet og eg ransaka heile sekken, men vannskåla var borte og blei borte. Då blei eg litt lei meg, ho var nemleg laga av ekte sølv, og det var gravart inn namnet mitt på henne; Robin. Eg fortsatte å sjå ut vindauget, tørst som ei elv uten vatn.

Plutseleg byrja det å riste i toget, men så stoppa det. Men så byrja ho igjen! Også stoppa ho. Slik heldt det fram i ein halvtime, men då blei konduktøren lei masinga frå passasjerane, at han labba bort mot førervogna, men han kom med ein gong tilbake igjen. Då han hadde fått roa seg, kviskra han redd: "Det er kattar ombord."

Då sprang alle passasjerane livredde til alle kantar, berre eg satt i ro. Då alle dei andre passasjerane såg at eg var roleg, blei dei òg rolege. "kvifor nokre rasar er dei?", spurde eg konduktøren. "Dei var same rase begge to," sa konduktøren. "Begge er siamesarar". "Hmm..." sa eg. "Siamesarar er litt vanskelege, men eg får prøve." Då jubla alle passasjerane og konduktøren, men eg hysja straks på dei.

Eg trykka så på ein knapp på halsbandet, og med eit skaut det nokre piggar ut av det, Eg gjekk då inn til kattane, og utruleg nok hadde dei vannskåla mi! Eg labba bort til dei og knurra: "Gje meg vannskåla og stikk!". "Ikkje før du har svart på 3 spørsmål!" sang dei i kor. Eg nikka eit nikk som sa: "Forstått". "Kva heiter kongen i Peru?" spurde dei. "Kong Manus Skrift." sa eg. Dei gav kvarandre eit "ond-plan"-blikk.

Plutseleg sette dei i å frese! Eg knurra sint tilbake, og dei stakk av. Heldigvis utan matskåla mi. Plutseleg høyrde eg noko tute! Lyden kom nærmare og nærmare... Og plutseleg vakna eg! Lyden var av toget som hadde stansa. Eg tok sekken i labbane og labba ut, letta over at alt var ein draum.

-
Jeg måtte bare dele dette fire-fem år gamle kunsteverket. CC:
Martie A. Wothington
Stønne Stinas spøkeobjekt
 
Innlegg: 1729
Registrert: 09 Jan 2009 22:08
Bosted: I ei trapp som går ner te en kjellar.


Re: Martie sine ting, lizzmlizzm

Innlegg Esmeralda Asimka » 22 Jan 2011 19:01

DUDUDUDU?

Det bilde med hun på euphonium? Er det meg? O.o
Brukerens avatar
Esmeralda Asimka
Wiltersens Wærste
 
Innlegg: 975
Registrert: 14 Des 2008 14:06



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 23 gjester

cron