Jo'a, når "mesterverket" mitt forsvant sammen med det gamle forumet, som jeg begynte å bli vant til (HINTHINTKAMELEONGS!!!) Så vil jeg jo gjerne fiske det fram igjen. Ta-da.
Kapittel 1: Regnvær, reiser og barnestreker.
Pandora Elsias var ikke typen man spøkte med. Det visste alle utmerket godt. Og om man var så uheldig å ikke vite om det, ville man legge merke til det like etter man ble kjent med henne. Pandora var stolt som en kongeørn, sta som et esel og vakker som den vakreste blomst man kunne finne på hele Saritha. Og det sier jo litt at den blomsten var en kjøttetende plante. Pandora likte ikke å være jente. Hun hadde heller aldri planer om å gifte seg, for hun kom ikke spesielt godt overens med menn. De eneste mennene hun tålte nærværet til, var sin egen far og søsterens sønn. Tahama, som nevøen het, likte hun fordi han respekterte henne, selv om han var litt av en ramp. Pandora var nettopp fylt nitten år og frierne strømmet på. Faren hennes, Khonan, som var en forståelsesfull mann, avviste dem alle, en etter en. Han likte ikke regelen med at unge kvinner måtte være gift før de fylte tjuefem, i likhet med Pandora, som hatet regelen. Hun ville leve sitt eget liv, etter sine egne premisser og alt hun foretok seg, skulle foretas av fri vilje. Om noen var henne litt for nær når hun gikk på veien eller på markedet, de fleste da under kategorien menn, kunne hun godt finne på å slå dem tvert ned. Hun var aggressiv, krigersk og selvstendig.
Det var Eiras dag. Det regnet tungt og tett, Pandora hutret seg hjemover, stivbent og våt som en nybadet hund. Hun ristet irritert på hodet for å få vekk noen dråper fra ansiktet. ”Tahama, måtte gudene la deg dø en smertefull død,” mumlet hun iltert. ”Din lille møkkaunge!” Hun slepte bena etter seg i søla. Gjørmen nådde henne til anklene og når hun dro benet til seg, hørtes en ekkel slurpelyd. Lærstøvlene var gjørmete og tunge. Et plutselig hyl fra en Tukri fikk henne til å snu seg. Og jo da, hun hadde rett. Det var et av de merkelige ridedyrene, med nevøen på ryggen og et tau fra halsen som ledet bort til et annet dyr. ”Tahama,” brølte hun da Tukriene trampet forbi og oversprøytet henne med søle. ”Din lille drittstøvel, kom tilbake hit med Mithitri!” Gutten galopperte videre med et latterhyl. ”Kom og ta henne da, tante!” Pandora forsøkte å løpe gjennom søla, men det skulle vise seg og være vanskeligere enn hun trodde. Hun holdt på og falle å miste balansen, før hun tok seg i det. Hun innrømmet selv at hun var treg i tankegangen akkurat da. Men bare akkurat da. ”Mithitri! Komme da, komme da, komme da, jenta mi!” Hun plystret høyt og skingrende og etter et halvt minutt kom begge dyrene trampende tilbake. Hun gikk først rundt Antor, som var dyret til Tahama. Han hang ned på siden av det, som for å gjemme seg. ”Her snakker vi intelligens, din lille pingle. Hadde jeg vært deg, hadde jeg hoppet av oppi der,” sa hun surt, dog med et snev av triumf. Hun dunket knyttneven ned på hånden Tahama forsøkte og holde seg fast med så han glapp taket og falt rett ned i dagens hittil dypeste dam. Det normalt røde håret hans var mørkebrunt av søle og han spyttet og harket som en gal. Pandora satte i å le en tvers igjennom ondskapsfull latter som kunne gi hvem som helst frysninger. ”Så, din lille heidundasape. Hva var gøy med det der?”
”Gøy med hva?” Nevøen så uforstående på henne. Pandora grep han etter nakkehårene og trakk ham inntil seg. ”Spiller uskyldig, gjør vi? Du tok Mithitri, stikker av med begge Tukriene, så jeg må gå i en time i søle og regn, når jeg kunne vært hjemme på ti minutter! Også gjemmer du deg faktisk nedenfor kjerreveien, for så og la Antor trampe tjue liter søle over meg? Ikke prøv deg på uskyldige blikk. Det lurer kanskje Lahila, men det lurer ikke meg.” Tahama sukket.
”Ja vel, jeg tapte slaget. Men ikke si noe til mamma, da blir hun bare så oppgitt og begynner å si at jeg må vokse opp, for ingen jenter vil ha en ramp som meg!” Pandora kjente seg igjen i gutten. Hun fikk ofte høre fra både mor og søster at hvis hun ikke mannet seg ned litt, ble hun aldri gift. ”Det er visst dagligdags trussel for tiden,” knurret hun. ”Jeg lover, Tahama Korsio, med høyre hånd på hjertet og venstre hånd mot Todukas hellige vannfall, at jeg aldri skal fortelle min søster, din mor, Lahila at du var en drittunge denne dagen.”
”Tante Pan, det der var kjærlighetserklæringen,” gliste gutten. Pandora fnøs.
”Kjærlighetserklæringen, lille venn, lyder slik: Jeg lover, navnet på stakkaren, med høyre hånd på hjertet og venstre hånd mot Elias fjell at jeg skal leve ved din side til min død. Klissete, hva?” Tahama nikket. Så var ikke akkurat tiåringer veldig opphengt i sånne ting, tenkte Pandora og ønsket øyeblikkelig at nevøen skulle være liten for alltid. De red sakte gjennom regnet, for nå var de jo våte og gjørmete uansett, så hva var vitsen med å slite ut dyrene? Da de omsider kom hjem, stod Pandoras far, Khonan ute på steintrappen. ”Hvor i Eiras navn har dere vært?” Han så strengt på Pandora, selv om hun var halvvoksen.
”Vi hadde vært hjemme for lenge siden, hadde det ikke vært for at Tahama… Og jeg gikk oss bort. Også kom jo dette været også.” Faren nikket ettertenksomt. Pandora sendte en tanke til Oshua, som takk for at hun var flink til å lyve og kikket bort på Tahama som så sur ut. Hun hadde nesten fortalt om streken hans. ”Far,” sa hun plutselig. ”Jeg er sulten som en ulv. Middag?”
”En liten stund. Bare synd at dere gikk glipp av lunsjen. Slett ikke verst, din mor er flink til å lage mat.” Hun skar en uhyggelig grimase etter ham da faren snudde seg og gikk. ”Gamle… støvel,” mumlet hun og satte kursen mot brønnen for å vaske av seg gjørma. Tahama fulgte etter henne. ”Tante,” spurte han plutselig, med en nysgjerrig mine. ”Hvorfor får ikke du deg en mann?”
”Fordi det er to menn jeg tåler,” gurglet hun fra under vannpumpen. Tahama satte seg på kanten av brønnen og så enda mer nysgjerrig ut. ”Hvem da?”
”Du og faren min. Jeg liker ikke andre menn. De tror det bare er å forsyne seg.” Tahama fniste barnslig. Dette var tante Pan i et nøtteskall. Han kikket opp mot den tunge, grå himmelen med et dypt sukk. ”Du Tante Pan?”
”Hva?”
”Jeg tror at det finnes en mann som passer for deg og. En sånn som du liker. Og da er det tre menn som du er glad i.”
”Akkurat nå er det ingen,” gryntet Pandora irritert. Tahama fniste igjen. Han syntes visst det var ustyrtelig moro å ha en tante som ikke ville at han skulle få en onkel. Men hun var vel nesten som en onkel selv, fant hun ut. Det var ikke mange kvinner som foretrakk sverd fremfor oppvask, av en eller annen merkelig grunn. Hun gjorde seg ferdig under vannpumpen og gikk inn for å finne et håndkle hun kunne tørke seg med. Hun kikket ut vinduet på guttungen som slet med pumpen og lo. Tahama var virkelig en god gutt. Hun gruet seg til han ble større og begynte å fly etter jentene. Men når han begynte med det, ville nok hun være borte fra denne bygda. Forhåpentlig vis.
Søvnen dyttet henne ned på sengen og dro øyelokkene brutalt igjen, men hun greide ikke sove. Hva i alle dager var det med den rytteren som hadde kommet til dem midt under middagstimen med et brev lengre enn noe hun hadde sett, der det stod at Pandora måtte reise til en annen øy langt hjemmefra. Den het visstnok Lyhemia og var veldig travel. En markedsøy, den eneste ordentlige markedsøya i hele Kantara-havet. Det var samme øy som det ble sagt guden Eira bodde på. Pandora tvang øynene opp. Hva skulle hun gjøre på Lyhemia? Hun forstod ikke, hvorfor henne? Hun lukket øynene motvillig igjen og dro teppet over seg. Hun måtte dra så fort som mulig, stod det i brevet, og siden faren antok det var et viktig ærend for henne i Lyhemia, sa han momentant at hun skulle dra dagen etter. ”Vil du trosse hvem det nå er som har sendt deg dette? Det har et meget forseggjort segl, så det er nok høyere makter enn som så vi har her på Saritha.” Pandora hadde protestert. Hun ville ikke dra. Ikke ennå, ikke når hun ikke visste noe som helst om hvem brevet var fra, hvorfor hun hadde fått det og hva det oppdraget som var nevnt i brevet gikk ut på. Faren så oppriktig trist ut da han svarte at han ikke visste mer enn henne, men at hun måtte følge hvem det nå var sin ordre. ”Det beskrives som veldig viktig, Pan,” sa faren alvorlig. ”Dette er ikke et frierbrev, om det er det du frykter. Dette er noe helt annet.”
”Jeg vil ikke dra, far!” Pandora kjente tårene presse på. ”Hvem skal trene Tahama, kanskje? Du? Du har krigsskader så det holder, mor kunne bare trene gutten i kjøkkenkunst, og Lahila er ikke særlig god med sverd eller pil og bue hun heller…” Hun tidde. Tahama hadde kommet ut fra rommet han delte med moren mens han gned seg i øynene. Det røde håret stod allerede til alle kanter. ”Hva er det som skjer?” Pandora hadde satt seg ned på kne og lagt armene forsiktig rundt ham. Hun gråt ned på skulderen hans mens han stod fortumlet og lurte på hva hun gråt for. ”Tante Pan? Hvorfor er du lei deg?” Da Khonan fortalte at Tante Pandora måtte reise langt av sted til en øy langt borte, ble gutten hard i fjeset og løp inn på rommet sitt. Døren gikk igjen med et brak. Pandora så opp på faren med røde øyne. Hun formet ordet ”hvorfor” med leppene. Så gjorde hun det samme som nevøen, braste inn på rommet sitt og skrittet frem og tilbake over gulvet flere ganger. Tårene sildret ned over kinnene som fossefall. Var ikke egentlig planen hennes å reise vekk for å kunne utrette noe i livet? Hun hikstet halvt av gråt, halvt av latter når hun tenkte over hvor selvmotsigende hun måtte virke for omgivelsene. Hun hadde gått frem og tilbake i en time før hun tilslutt stupte ned i sengen for å forsøke å sove. I søvne vred hun på seg som en mark, før hun tilslutt våknet av at hun dundret hodet i veggen. Hun satte seg opp, ganske bortreist. Rommet lå i tåke etter smellen med veggen, Pandora ristet på hodet for å få vekk ørheten, før hun akte seg bort til sengekanten og dro på seg strømpene. Da hun tuslet ut av det lille rommet sitt, støtte hun på Tahama i døren. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet. ”Skal du reise fra oss?” Pandora sukket og kjente tårene presse på i det hun presterte å smile sørgmodig. ”Skulle ønske jeg slapp.” Hun satte seg på kne igjen foran ham og stirret inn i de brune øynene. ”Lov meg at du trener. Jeg kommer tilbake en dag, skal du se. Far kan sikkert lære deg noe mens jeg er borte.” Gutten bevret med underleppen før han kastet seg rundt halsen hennes. ”Jeg vil ikke at du skal reise, Tante Pan! Jeg vil ikke!” Pandora kysset ham på kinnet, hvilket hun aldri hadde gjort på noen før. Hun åpnet døren til rommet sitt på vidt gap og bød ham inn. ”Vil du hjelpe meg med å pakke?” Hun tørket noen tårer med en kjapp håndbevegelse. Han nikket sakte. Pandora rasket med seg noen klær. Hun orket ikke ta med noen andre ting, siden hun mest sannsynlig ville få hjemlengsel nok om hun ikke tok dem med. Moren banket på døren og sa med et sørgmodig smil at nå var det frokost. Pandora gikk for å spise, men Tahama ble stående igjen og se på sengen hennes, den lille skammelen hun brukte som nattbord og alt det andre de hadde greid og stue inn i det lille rommet. Han tørket øynene med håndbaken før han snudde og gikk ut. I senere tid, når Pandora hadde dratt, ville gutten sitte og se på døren til rommet hennes hver morgen, dag etter dag i flere år.
Kapittel 2: Krabbepine
”Tante Pan? Jeg vet du ikke ville ha med noe hjemmefra, men kan du ikke ta med dette?” Tahama rakte henne et skjell med et hull i. Gjennom hullet var det tredd en grov bjørnetråd, som et halssmykke. Hun smilte til ham. ”Jeg skal aldri ta det av, vennen min.”
”Tante?” Tahama hadde begynt å få blanke øyne. ”Lov at du ikke dør?”
”Jeg kan ikke love deg det,” svarte hun grøtet. ”Men jeg skal gjøre mitt beste, greit? Ikke dø du heller.” De klemte hverandre før hun gikk opp i båten som skulle ta henne ut til skipet hun skulle reise med. Hun snudde seg mot familien som stod på stranden. ”Farvel. Jeg kommer til å savne dere.” Faren trakk moren inntil seg. Lahila strøk Tahama over håret. Han stod og rykket, som om han skulle til å løpe etter henne. Pandora vinket helt til alt hun kunne se var fire små prikker på stranden. Da brast hun i gråt. Hva om hun aldri fikk se dem igjen? Noen klappet henne på skulderen. Hun snudde seg og fikk øye på en ung mann, omtrent på hennes egen alder som satt smilte sørgmodig. Han hadde veldig mange kvinnelige trekk, myke kanter og litt store, mørkeblå øyne, men det kortklipte håret og den litt skjeve munnen kunne vel umulig ta feil. Og hvordan skulle han fått det digre arret over øyet? På kjøkkenet? Han åpnet munnen. ”Det er trist. Å være borte fra dem, altså.” Pandora var nesten sikker på at den dype, rolige stemmen tilhørte en mann. ”Pilly til tjeneste, forresten.” Pandora nikket sakte, som tegn på at hun fulgte med sånn halvveis. Pilly gliste. ”Litt bortreist? Står du igjen på stranda?”
”Hadde vært fint,” sukket hun til svar. ”Jeg heter Pandora.” Pilly nikket kort en gang. ”Vært på skip før?” Pandora ristet på hodet. ”Du vender deg nok til plystringen. Personlig opplevde jeg aldri å bli plystret etter, takk og lov. Jeg er visst litt mer mandig enn de fleste menn på skipet.” Pandora stirret på det hun trodde var ham. ”Du er ikke…”
”Jente? Jo da.” Pandora åpnet munnen for å unnskylde seg. ”Du trenger ikke beklage, jeg er vandt med det.” De ble tause begge to, før Pandora våget seg til å spørre. ”Hvorfor jobber du på skip?”
”Ha’kke peiling,” var svaret hun fikk. ”Jeg liker å være guttete. Slipper kjøkkenarbeidet, trenger ikke giftes bort til en tosk som ikke liker meg en gang. Jeg hater giftegreiene.”
”Jeg også. Jeg vil ikke bli en eller annen tullings pyntedokke.”
”Jeg kunne vel ikke blitt pyntedokke, med arrene og sårene jeg har. Men du snakker godt for deg sjøl.” Pilly flirte bredt. ”Hei. Shan, er vi snart framme, eller?” Shan, som rodde nikket kort og fort. Pandora følte seg bekvem i Pillys selskap. De var veldig like, i grunn. Da den lille båten la inn ved skipet og de kunne klatre opp taustigen, var Pilly oppe på et blunk. ”Hei, Pan, vi kan trekke deg opp om du vil. Bare stå på stigen og hold deg fast!” Pilly og en ny mann som hadde dukket opp ved henne halte og dro øverst i stigen så Pandora ble trukket opp over relingen. Dekket om bord på Koram-rosen var fullt av unggutter som løp frem og tilbake for å laste og binde fast. Havet sett fra skipet var rett og slett nydelig. Solen hadde nettopp begynt å gå ned foran henne, den var stor og rød. Hun fikk nesten lyst til å ta på den. Hun fant plutselig ut at i det hun så solnedgangen, hadde hånden grepet rundt skjellet fra Tahama. Pilly så på hånden som holdt rundt skjellet. ”Hva har du der, Pan? Åh, det er nydelig!” Pan smilte selv om hun kjente tårene presset på. ”Nevøen min gav meg det.”
”Så søtt.”
Det var sent. Pilly og Pandora satt ved gallionsfiguren på båten. De snakket ikke, bare lyttet til stillheten. Vinden fikk Pandoras hår til å danse. Luften var usedvanlig ren og fuktig, lukten var salt og forfriskende og landskapene skled forbi. Snøkledde fjelltopper, eksotiske strender og vulkanøyer. Av og til sa Pilly navn. ”Det der er Phentagondas, drageøya. Og der har du Amsara, som egentlig betyr Rømling-øya. Jeg trodde meningen for en rømling var å holde seg skjult, men nå har de visst begynt å sette navn på øyene de befinner seg på.” Pandora lo.
”Jeg går ut i fra at de er menn.” Pillys latter hørtes ut som en hvilken som helst mann. ”Du sier noe, Pan. Men det er ikke alle menn som er dumme. Gamle Peggar er skarp som et sverd. Og uten Pontas, kokken, ville mannskapet ha dødd av sult. Han er en fantastisk kokk. Men jo da, ungguttene her kan være innpåslitne som igler. De er så desperate at de til og med prøver seg på meg, flat som en planke som jeg er…” Et høyt rop fra utkikksposten over dem. ”Alle mann på dekk!” Pandora ble nysgjerrig.
”Hva er det, Pilly?” Pilly reiste seg og holdt seg fast i rekka. Da hun så seg til siden, forsvant all farge, til og med arret over øyet ble hvitt. ”Å nei. Pandora, kom deg vekk herfra. Kom deg på dekk. Under dekk. Hvor som helst, bare du er trygg.” Hun hjalp henne over relingen tilbake på dekk. ”Hva er det, Pilly?” Pandora kjente panikken legge seg som en stor, kald stein i magen. Pilly så med flammende øyne på henne. ”Det er Latiatan. Leviatan ble kastet ut av vår verden og kanskje inn i en annen, hvis det finnes noen andre. Latiatan er hans hevngjerrige bror, men nå får du se til å komme deg vekk!” Pandora stod bom stille, paralysert av frykten for faren som ventet dem. Pilly klasket til henne. ”Nå, Pandora!” Hun våknet til live inne i hodet og skrek. ”Hva i Eiras navn er det?!” En diger bølge var på vei mot dem, og under bølgen så hun noe som minnet om en gigantisk krabbe. Den hadde klør som kunne knuse båten til pinneved like lett som hun selv greide å brekke en fyrstikk og etter farten og dømme, nådde bena helt ned til havbunnen. ”Hva i Eiras navn tror du det er, din idiot,” var det paniske svaret. ”Det er monsteret, vel!”
”Gjør klar kanonene,” brølte Kapteinen, men til tross for situasjonen virket han rolig. Pandora ble plutselig dratt med av en av de yngre guttene. ”Denne veien, madame!” Hun så seg så vidt tilbake i det skipet gav fra seg en splintrelyd og den overutviklede krabben løftet den ene kloa. Så hørtes faretruende brak. De hadde satt i stand kanonene. Krabben vek bakover rundt femti meter, men den tok ikke skade av kanonkulene som regnet over den. Pandora trakk til seg hånden. Den unge gutten tok armen hennes igjen. ”Du kan ikke bli her ute, din tøyte,” skrek han. Pandora lappet til ham og freste at han skulle komme seg vekk. ”Jeg skal hjelpe til, snørrvalp!” Det hadde seg slik at Pandora likte å være på stranden på Saritha da hun var yngre. Hun løp i sikksakkmønster ned mot hytta til den gamle fiskeren Joshuva, der hun lærte blant annet mye om krabber. ”Krabber har skall. De små krabbene har ikke så harde skall, for dem kan du bare hoppe på, så er de døde. Men jo større de blir, jo hardere blir skallet. Og når ikke et enkelt hopp kan ta kverken på dem, hva kan gjøre det da? Jo. Krabbene kan kokes, da dør de av varmen. Skallet blir mykere og lettere å åpne. Og om man ikke er alt for kresen på matens utseende, kan man faktisk spise det som er inne i skallet!”
”Æsj,” mumlet den ti år gamle Pandora. ”Ekkelt!” Joshuva lo hjertelig og klappet henne på skulderen. ”Det er faktisk ganske godt!” Hun stirret storøyd på ham. ”Har du smakt på krabbe før?” Den gamle fiskeren nikket og smilte i skjegget. Pandora hadde ligget og tenkt på det hele natten. ”Jeg lurer på hva krabbe smaker.” Hun våknet til live igjen i nåtiden. Hun hadde en Idé. Hun løp opp til kapteinen som febrilsk forsøkte og styre skipet vekk fra Latiatan-vesenet. ”Kaptein,” brølte hun gjennom larmen av kanoner, krabbeklør og knakende treverk. ”Kaptein, jeg vet hva vi må gjøre!” Kapteinen så panisk interessert på henne. ”Hva da, frøken? Fortell så fort som mulig, er du snill!”
”Har dere lanterneolje her?”
”Ja, mye, nede i lasterommene!” Pandora grep tak i rekkverket for å holde balansen. ”Vi må koke krabben!”
”Hva i alle…”
”Koke den! Helle olje på den, sette fyr på den og koke den!” Kapteinen ble stående en liten stund, men bestemte seg for å gi det en sjanse. ”Olje, vi trenger olje!” Pandora dundret ned trappene og grep tak i en sjømann. ”Kapteinen trenger lanterneolje, nå!” Mannen så på henne med et overrasket blikk, men nikket og løp for å varsle de andre. Etter dette, gikk alt veldig fort. Alle sjømenn om bord på skipet løp rundt på dekk med store tønner i armene. ”Ikke hell ennå,” hylte Pandora da noen begynte å helle oljen i vannet. ”Nei! Ikke!”
”Hold an tønnene,” brølte kapteinen og dette hadde visst effekt. ”Hør på jenta fra nå av!” Han henvendte seg deretter til Pandora. ”Hva skal jeg gjøre?”
”Styr inntil den, vi må helle oljen oppå skallet!” Kapteinen spratt opp trappene til roret igjen og svingte skipet mot monsteret. Pandora stirret på kjempekrabben under dem. Den nådde skipet til kahytthøyde, så dekket var rundt fem meter over den. Plutselig krenget skipet faretruende. Det var krabben som hadde slått kloa opp i kjølen. Den andre kloa ble løftet opp over den og kløp i luften med høye smell. ”Hell,” hylte Pandora i det de kom like over den. Flere hundre liter olje rant over skallet. ”Hva nå,” brølte en skipsgutt. ”All fart vi kan få,” brølte Kapteinen som kom ned over trappen med en stor fakkel i hånden. Han ventet til mannskapet hadde fått ned seilene, før han kastet fakkelen mot det digre vesenet som forfulgte dem i stor fart. På et sekund stod hele skallet i fyr og flamme og Latiatanen gav fra seg et grusomt hyl, idet skallet knakk i to og fløt vekk. En siste kanonkule sørget for at dyret døde helt og sank mot bunnen av havet. Området der den sank, ble grønt og guffent av alt den hadde spist opp gjennom årene. Svette og lettede sjømenn og skipsgutter falt sammen. Pandora kikket bekymret rundt seg. Hvor var det blitt av Pilly? Hun jogget mellom alle de utslitte mennene og guttene, spurte dem om de hadde sett Pilly noe sted, hvor var hun? Visste de det? Hun hadde spurt alle, til og med kapteinen, da det forferdelige gikk opp for henne. Pilly kunne være død. Hun sank sammen. Hun hadde nettopp møtt henne. Hennes første, ordentlige venn. ”Godt jobba, Pan,” hørte hun en mørk og nylig velkjent stemme si bak seg. Hun snudde seg raskt og spratt opp. Pilly kom sjanglende mot henne med blod over hele venstresiden av ansiktet. Hun så elendig ut, men det hindret henne ikke å smile hvitt og muntert. Pandora kjente hun ble svimmel av lettelse. Hun måtte støtte den nye venninnen sin i det hun holdt på å gå over ende. Pilly hadde visst fått en smell av en flygende planke nede ved kanonene, da krabben hadde dundret kloa inn i akterstavnen. ”Jeg trodde du var død,” hikstet Pandora før hun la armene rundt venninnen sin. De klemte hverandre lenge før Pilly rettet seg opp og fanget blikket hennes. ”Det er takket være deg at jeg ikke er det.”
Kapittel 3: Lyhemia
Det hadde gått tre dager siden Pandora kom om bord på Koram-rosen. De var fremme på Lyhemia og hun hadde aldri vært så sulten. ”Førsteprioritet er mat,” stønnet hun da hun kjente fast jord under føttene. Pilly gliste, en gest Pandora begynte å bli ganske vandt til. ”Jeg tror nok mannskapet tar en pause her. Jeg mønstrer i hvertfall av for en stund,” sa hun karslig. Pandora nikket. ”Jeg går ikke rundt her aleine.”
”Ha det bra, da, Krabbekoker’n!” En ung gutt, ikke mer en femten flirte og løftet hånden. Hun smilte utrolig nok til ham og ropte til svar.
”Ha det bra du også, Jona!”
Krabbekoker’n var blitt kallenavnet hennes om bord på skipet, etter episoden med Latiatan. Pilly fortalte hvor misunnelig hun var. Hun hadde vært på skipet siden hun var bare tolv år gammel og hadde ikke fått noe kallenavn ennå. ”Man må gjøre seg fortjent til dem, tydelig vis, men det at jeg slåss med en røver og fikk dette grusomme arret over øyet gjaldt visst ikke,” sutret hun. Pandora lo, klappet henne på ryggen og sa at hun kunne kalle seg plankemålskiven. Femti poeng for knollen. De hadde spøkt med det hele turen og folk hadde av og til slått Pilly løst i hodet med en planke og ropt ”Jeg fikk også femti poeng, Krabbekryp, så du har ikke noe å skryte av!”
”Skal jeg vise deg et vertshus vi kan spise på, Monstermorder,” lo Pilly og begynte å gå før Pandora fikk svart, men hun behøvde ikke svare uansett, for svaret ville vært ja. De måtte gå opp et lite stykke, vekk fra brygga, litt til venstre, inn i en travel gate og da de omsider stod inne i vertshuset, var det tykt med folk der. Lufta var varm og luktet svette, mat og øl. Pandora holdt på å snu og styrte ut igjen. Pilly gliste av henne. ”De fleste folka her inne vet ikke en gang hva personlig hygiene betyr. Du må bare leve med det.” Pandora trakk pusten desperat mens hun holdt seg for nesen. ”Kan vi ikke sitte ute,” snøvlet hun. Pilly trakk på skuldrene.
”Jo da, det kan vi sikkert. Jeg spør Pax.” Med et var hun forsvunnet. Pandora ble stående å se seg om i lokalet. Noen satt og kastet terning på et bord i et hjørne, andre satt og spiste grådig, men de fleste satt egentlig bare og pratet. Plutselig kjente hun at noen pustet henne i nakken. Hun bråsnudde og langet ut etter hvem det nå var, men det skulle vise seg å være litt uheldig. ”Pan, da! Jeg kommer med maten, din idiot!”
”Du ba om det,” lød svaret. Pilly blåste den våte luggen vekk fra ansiktet. Hun var gjennomtrukket i suppe. Pandora stirret, før hun satte i å le som en gal. Flere av tilskuerne lo også og så klart kunne ikke Pilly la være å le selv. ”Du hater virkelig menn, ikke sant?”
”Klart som krystall,” nikket hun til svar. Pilly forsvant igjen for å hente nye suppetallerker. Pandora fulgte etter denne gangen. De snek seg inn gjennom døra til kjøkkenet og Pilly satte seg på huk så folk ikke skulle se henne fra disken. ”Pax! Vi hadde et lite uhell,” hvisket hun inntrengende. En stor, tykk dame lente seg over en kjele. ”Neimen, du er jo klissvåt!” Pilly flirte.
”Det var uhellet…” Damen lo og øste opp i to nye tallerker.
”Gå og sett dere i bakgården, dere. ” Hun åpnet en bakdør og lot dem smette ut. Luften der ute var frisk og luktet blomster og grønnsaker. Pilly rettet seg opp og trakk pusten dypt. ”Jeg har ikke vært her på tre måneder.” Pandora satte seg ned på en grønn gressflekk og blåste på suppen. Hun smakte forsiktig på den. ”Herlig,” mumlet hun og slurpet i seg. Pilly satte seg ved siden av henne. ”Etterpå må du finne ut hva det der oppdraget gikk ut på, det i brevet, mener jeg.” Pandora nikket sakte mens hun stirret fraværende på en moden tomat. ”Jeg lurer på hva det går ut på. Kanskje jeg kan få være med?” Pilly skravlet videre mens hun slurpet i seg suppen. Pandora stirret fortsatt på tomaten da hun var ferdig. Hun lukket øynene og la seg bakover, Pilly kikket på henne før hun gjorde det samme. ”Det virker ikke som om du er veldig oppsatt på dette, eller hva?”
”Nei,” svarte Pandora. ”Jeg tror det er fordi jeg ikke vet ordentlig hva det handler om. Det kan jo være tull, hele opplegget. Da har jeg reist i dagevis og til og med slåss mot et sjøuhyre forgjeves.” Pilly nikket samtykkende. ”Ville vært moro, å komme fram til en ukjent øy etter en lang reise og finne ut at det viktige oppdraget egentlig bare er skvalder.” De ble liggende noen minutter i stillhet mens de så på skyene. ”Jeg vet jo ikke en gang hvor jeg skal hen,” sa Pandora plutselig. Det hadde slått henne i det Pilly nevnte den ukjente øya. Hun satte seg opp og gned seg i øynene. ”Det er varmt. Vet du om en ferskvannskilde her?” Pilly nikket der hun lå og tygde på et strå.
”Burde få meg en vask jeg og, etter at du bestemte deg for å angripe meg med middagen.” De lo før de reiste seg og plukket opp kjøkkenutstyret, tuslet inn og gav det fra seg til oppvaskjenta. ”Takk for maten, Pax,” ropte Pilly da de hadde kommet ut kjøkkendøra. ”Vel bekomme, vennen min,” svarte hun blant grytene.
”Hvordan kjenner du henne?”
”Hun er gudmoren min,” svarte Pilly. ”Kom nå.” Pandora kikket over skulderen mot døra til vertshuset. Det hang et gammelt treskilt over døren med et bilde av en stor måke og et reir og påskriften ”måkereiret”. Pandora lo før hun måtte løpe etter Pilly som stod ved enden av gaten allerede. Boder stod tett i tett langs veien. Folk solgte merkelige matvarer, tvilsomme medisiner og pyntegjenstander de hadde skåret ut selv. Pilly viste Pandora hvor skredderen holdt til og de begge kjøpte seg et ekstra sett med klær og noen grove håndklær. Mens jentene trasket opp mot et lite skogholt, snakket de med hverandre om hva de skulle gjøre hvis noen kom for å kikke på dem. ”Hva med å banke livsskiten ut av ham,” foreslo Pilly ivrig.
”Det gjør vi uansett,” flirte Pandora. Forslagene haglet, de ble verre og verre og begge to endte opp med å håpe på at noen skulle prøve å kikke. De kom fram til et lite tjern, og det tok ikke lang tid før begge plasket rundt og sprutet på hverandre som små barn. Pandora dukket og grep Pilly i foten, Pilly skvatt og spratt opp på land, før hun fant synderen og hoppet uti for å ta igjen. De badet i godt og vel en time før de vasset inn til land og tørket seg. Pilly måtte vaske de gamle klærne sine for suppe, så Pandora måtte vente på henne. Hun kastet steiner ut i vannet og forsøkte å få til fiskesprett. Pilly kikket på henne med et merkelig ansiktsuttrykk mens hun gned den dryppende våte skjorten mellom hendene. ”Nå ser du barnslig ut.”
”Jeg ser heller ut som et barn enn en husmor,” geipet Pandora og fortsatte kastingen. Pilly humret for seg selv og reiste seg for å henge opp klærne. ”Du er jammen ikke rent lite pussig… Hvem der?” Pandora vred på hodet i retning dit venninnen så. En liten jente, ikke eldre enn ti år gammel, kom tumlende ut av buskaset med en liten gutt på slep. Hun satte seg på knærne foran Pandora og bøyde hodet. Den lille gutten stod oppreist og glodde, før jenta trakk ham ned. ”Sitt, din idiot!”
”Hvorfor da,” hvisket gutten inntrengende.
”Hysj, din tosk!”
”Jeg er’kke noen tosk,” sutret gutten og det slo Pandora at disse måtte være søsken. Hun bøyde seg ned og prikket jenta på skulderen. ”Hvorfor sitter du sånn?”
”For atte vi skal hente deg, vel… Au, Less!” Han var blitt avbrutt av jenta, som hadde klappet til ham i bakhodet. Pandora stirret på dem begge to etter tur. ”Hente meg til hva?” Pilly hadde kommet tuslende opp på siden av henne og kikket nysgjerrig på barna. ”Hvorfor kneler de for deg, Pan?” Pandora vendte seg mot henne med store øyne. ”Kneler de? Hvorfor det?”
”Vet vel ikke jeg, vel” flirte hun til svar med et skuldertrekk. ”Hvorfor kneler dere for henne, unger?”
”For atte hun drepte kjempekrabba i havet og fordi at hun skal…”
”Klapp igjen,” freste jenta, som han hadde kalt Less. Pandora så uforstående på dem. De så alt for rene ut til å være gateunger. De måtte være tjenerbarn i ett eller annet storhus i nærheten. Pilly studerte ungene nøye. ”Kanskje vi bare skal bli med dem, så stikker vi og har det gøy senere.” Pandora nikket enig. Barna viste dem en ganske gjengrodd, uvennlig vei gjennom kratt og lave greiner. De fulgte en liten sti som ikke ville være mulig å oppdage hvis man ikke virkelig lette. Da Pandora begynte å lure på hvor mange skrubbsår det var mulig å få, så hun det lysnet et stykke lenger fremme. Barna var plutselig borte. ”Hvor ble de av,” hørte hun Pilly gispe. ”De bare forsvant, jo!” De ble stående og se seg vaktsomt omkring i tilfelle det var noen eller noe der. Kanskje barna hadde lurt dem rett inn i en felle? Pandora tok et skritt frem, for å kikke bak en busk. Hun kjente et plutselig drag i hele kroppen, og plutselig var hun ikke midt i skogen lenger, men på en diger slette foran det største huset hun hadde sett. Nei, det var ikke et hus, det var et slott! En svak bris fikk gresset til å lene seg ned mot bakken. Den lekte med håret hennes og gav henne følelsen av å være helt fri. Det luktet friskt av blomster, og når hun snudde seg, så hun solen blinke i havet. Det var nesten like nydelig som på Koram-rosen. Men hvordan hadde hun kommet hit? Og hvor var Pilly? Hun hørte et lavt skrik bak seg, og Pilly kom ramlende ut av ingenting. Hun ble stående å måpe da hun så slottet foran dem. ”Ja, hva står vi her for?” De så på hverandre, og satte på sprang mot det som kunne være paradis.
De kom inn gjennom en stor åpning i en massiv mur, innenfor var det en diger park som nesten glitret av renhet. De to barna satt og plasket ved en fontene sammen med en gjeng andre unger. Ingen av menneskene i parken var over atten. Unge jenter gikk ved siden av hverandre, snakket og fniste. Gutter på Tahamas alder og oppover øvde på sverdteknikker med tresverd. Alle var kled i pene, lette klær som virket som om de ikke veide noen ting. Pilly så rundt seg med store øyne. ”Dette… Dette… Hvor er vi?” Pandora la merke til at flere av jentene stoppet opp og så på dem, før de begynte å hviske med febrilske miner, småløpe bort til guttene og hviske noe til dem, guttene stanset opp, stirret på dem og fortalte det videre til småbarna ved fontenen. Plutselig hadde alle samlet seg rundt Pandora og Pilly, de små sloss om å stå nærmest henne, de store knelte. Hun forstod selv ingen ting, men en som forstod enda mindre, var Pilly. Hun stilte seg ved siden av Pandora og hvisket i øret hennes. ”Hva driver de med?” Pandora trakk på skuldrene, så hun rettet spørsmålet mot ungene isteden. ”Hva driver dere med?” Noen av jentene fniste og så henrykt på henne, guttene så ut som de skulle til å banke henne. En av de eldste guttene tok et skritt frem, blikket hans var ikke særlig blidt, der han stod og skulte på Pilly som om hun var et ekkelt dyr. ”Hva gjør du her?”
”Jeg veit like lite som deg, kamerat. Og en ting jeg hvertfall ikke greier å skjønne, er hvorfor du glor på meg som om jeg skulle vært en god, gammel fiende.” Hun grep Pandora i overarmen og prøvde å trekke henne med seg. ”Vi stikker…” Hun brølte et ”au” i det gutten dundret tresverdet han øvde med i bakhodet hennes. ”Hva driver du med, din drittunge? Du skal få igjen!” Pilly satte på sprang etter gutten, Pandora løp etter for å hjelpe venninnen med hevnen og en flokk på femti unger føk etter og ropte heia. Pilly fikk omsider kastet seg mot den stakkars gutten, grepet ham om livet så begge falt og satt seg overskrevs på brystet hans. Hun løftet den knyttede hånden for å slå til ham. Som en refleks prøvde han og dytte henne av med et brøl, men stoppet brått da han kjente at det han dyttet på ikke var brystkassen til en mann. Pilly gliste og reiste seg. Den stakkars gutten satte seg fort opp og glodde rødmende etter henne. ”Hva er det, Kayo?” Noen av kameratene hans forsøkte og hjelpe ham opp, selv om det skulle vise seg å være vanskeligere enn forventet. ”H… han er’kke noen mann,” stotret han og pekte med en skjelvende finger. Først var alt stille. Så kom en lav fniselyd. Så kom et latterbrøl, som fra en hær, bortsett fra at den såkalte hæren bestod av to personer. Pandora og Pilly lo så stemmebåndene deres truet med å hoppe ut. ”Så klart ”han” ikke er en mann,” hikstet Pandora. ”Ellers hadde jeg ikke latt ”ham” gå nær meg!” Barna så på hverandre, før de brøt ut i latter de også. Den uheldige gutten, Kayo, var rød som en solmoden tomat, og at han ble ledd av hjalp ikke. Pandora og Pilly støttet hverandre mens de lo som galninger, de sank sammen og ble sittende ved siden av hverandre å hikste. ”Hva skjer her?” en mørk, rungende stemme hørtes bak dem og de skvatt og snudde seg. Alle barna falt ned på kne, mens Pandora og Pilly stirret på den høye mannen med litt mindre høytidlige miner. Pilly stirret på ham med et hevet øyenbryn, Pandora skulle henvende seg til høyre, hvor Pilly satt, men fikk fniseanfall av ansiktsuttrykket hennes. Mannen kikket bare rart på dem. ”Du har fortsatt et barn i deg, ser jeg. Det har dere begge,” sa han plutselig, før ansiktet hans lyste opp i et smil. Pandoras fniseanfall stoppet fort. ”Kjenner jeg deg?”
”Ja, det gjør du nok, men ikke personlig,” lo mannen. ”Dere må være så snille og bli med inn. Parsian og Komora venter på dere.” De fulgte nølende etter ham mot en stor dør i den ene enden av hagen.