Fanfiction - Albus Humlesnurr og Ildfuglens Tempel.

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Fanfiction - Albus Humlesnurr og Ildfuglens Tempel.

Innlegg Telonius P. Parker » 11 Sep 2011 20:45

Hei, alle sammen! Jeg har skrevet første kapittel på en liten fanfiction. Jeg lurte bare på om det er mulig og få en respons.
Det kan være vanskelig og lese, fordi den her vil dukke opp annerledes enn den gjør i skriveprogrammet, men her er den altså.

Jeg vil gjerne at tilbakemeldinger kommer slik:

Hva:
Hvordan:
Hvorfor:

Altså: HVA likte og mislikte du? HVORDAN kan jeg forbedre meg, og HVORFOR liker/misliker du deler av teksten.

PS: Grunnen til at kapittelet er så kort, er at den første delen jeg skrev, avslørte for mye av hva som ville skje senere i fortellingen.

Kapittel 1. Et besøk i natten.


Den vesle trollmannen våknet med et rykk som fikk ham til å falle ut av senga med en brak. Gutten krympet seg, ga fra seg et lite, oppgitt stønn før han karet seg opp i sittende stilling. Han blunket fort, i håp om at øynene ville vende seg til det altomslukende mørket som omringet ham. Han snudde hodet i retning lillebrorens seng. Han sov like dypt som vanlig. Gutten sukket tungt før han reiste seg og fikk se sitt eget speilbilde stirre tilbake på ham fra et gedigents speil. Han var høy for alderen, nesten usunt mager, og det kastansjebrune håret så nesten svart ut i mørket, fra der han sto. Han gned seg på armen, og skulle til å legge seg igjen, da han kom på hva som hadde vekket ham.
En høy dunkelyd. Eller rettere sagt en rekke dunkelyder. Han spisset ørene og lyttet;
Der var den igjen. Det hørtes ut som om noen banket på. Men - nei, det kunne ikke stemme, ikke snakk om. Det var jo over midnatt. Han snek seg bort til vinduet og rakk akkurat og få et glimt av en høy skikkelse dekket i en svart kappe tre inn i huset. Gutten grøsset, og rygget unna vinduet. Hvem var det? Eller snarere, hva var det? Han var sikker på at foreldrene aldri ville ta i mot besøk av noen på denne tida av døgnet. Han listet seg på tå bort til døra og presset øret mot den. Kanskje det var en Desperant? Han hadde lest om dem, men aldri faktisk sett en. I følge en av bøkene hans, var Desperanten et gjennomført fælt vesen som nærer seg på menneskers smerte og ulykke og tvinger dem til å gjenta sine verste minner. Når de var i nærheten, var kulde og mørke det eneste man kunne se og føle. Bare tanken på dem fikk ham til og skjelve. Han husket godt for noen dager siden, når faren hadde kommet bærende inn med lillesøsteren i armene og et rasende utrykk i det ellers så vennlige ansiktet. Han hadde aldri opplevd noe liknende før. Deretter hadde han løpt ut av huset, rasende og med tryllestaven løftet. Etter hva han hadde hørt, hadde faren gått løs på tre gompegutter. Var det ikke en lov mot å bruke magi mot gomper? Han stivnet et øyeblikk, og en forferdelig tanke gikk gjennom hodet hans; Tenk om Desperantene ville hente faren hans. Tenk om de ville ta ham med til trollmannsfengslet Azkaban. Den vesle gutten kjente skrekken boble i magen, han ville ingenting heller enn å rive opp døra og løpe ned, og rope at Desperanten skulle dra vekk. Men - men så kom han på noe. Dette mørket, denne kulda som var beskrevet. Hvor var den? Han rynket pannen forvirret og stirret ut gjennom nøkkelhullet. Kanskje det ikke var en Desperant tross alt? Han skottet bort på lillebroren en siste gang før han åpnet døra, gikk ut i den smale gangen utenfor og lukket den forsiktig bak seg, før han smatt lydløs som en skygge bortover hjørne og mot trappa og satt seg på huk, og det var først da han kunne høre dem. «- hyggelige å se deg igjen, Armando.» hørte han faren si høyt, og han kunne formelig høre smilet i stemmen hans. Armando? Det ringte ingen bjelle. Armando… Gutten bet seg i leppene. En av farens kollegaer het Armand, men han hadde jo han allerede møtt, og han var ikke så tynn som den mannen som hadde stått utenfor. «Jo, takk, takk.» knirket en fremmed mannsstemme. «Alt vel.»


«Flott.» hørte han faren si. «Kan du ikke sitte ned, så kan Kendra lage en kopp te til deg.»
Gutten hørte at moren samtykket, og hørte skrittene hennes forsvinne ut på kjøkkenet og bøyde seg litt fremover. Hvem i all verden var denne mannen? Det var tydelig at han kjente foreldrene deres. Han bøyde seg frem for å høre bedre. «Så, Armando.» hørte han faren si. «Jobber du på Galtvort fremdeles, eller har du kanskje pensjonert deg nå?»
Galtvort? Guttens øyne ble store. Den Galtvort? Satt pappaen og mammaen hans og snakket med en lys levende lærer fra selveste Galtvort? Gutten bestemte seg raskt for å prøve og snike seg ned de første tre trinnene uten å lage en lyd.
«Sludder.» svarte den fremmede mannsstemmen. «Jeg vil nok neppe forlate Galtvort det det første.»
Han hørte bevegelser nedenfor. Moren hadde kommet tilbake fra kjøkkenet, og det var tydelig på det lille, raske dunket som lød når hun satt ned tefatet på bordet at hun var utålmodig for et eller annet.
«Ah, peppermynte te.» sa mannen som het Armando fornøyd. «Nydelig. Takk, Kendra.»
Nå hørte han morens stemme for første gang, og hun lød lettere irritert, slik hun vanligvis gjorde når hun var trøtt. Stemmen dirret litt, og skjult i den skjelvende stemmen og trettheten var det noe mer. Noe han aldri hadde hørt før. Var det frykt?
«Du sa det hastet?» sa moren. «Beklager at jeg går så rett på sak, Armando, det er bare -, du vet, det er sent og jeg -»
«Meget forstålig.» svarte gjesten beklagende. Gutten snek seg et trinn lenger ned, og et til. Nå kunne han se dem helt tydelig gjennom de tynne sprinklene på rekkverket deres. Selv i mørket kunne en lett se hvor liten stua deres var. Et lite, firkantet rom møblert med en mørkebrun skinnsofa, et stort, vaklevorent salongbord og diverse portretter på veggene av forskjellige magiske områder. Det største og flotteste av dem avbildet den store Galtvortborgen, omringet av en gigantisk gullramme. Moren var i full gang med å tenne på diverse stearinlys med tryllestaven, uten å ta blikket fra den mystiske gjesten deres. Mannen som het Armando, satt godt til rette i en lenestol og plirte mot foreldrene, og etter atskillig nøling, kremtet han, ga fra seg et høyt sukket, rettet seg opp i stolen og satte fra seg koppen. Den vesle gutten kunne se silhuetten av mannens hode som vendte seg mot faren, og neste gang denne mannen, Armando, sa noe, var det med en ytterst dyster mine; «Saken er, Parsifal.» begynte han langsomt, og klødde seg på nesa. Gutten stivnet, mannen hadde snudd litt på hodet, og et øyeblikk var gutten sikker på at han så rett på ham. Gutten skalv, og håpet han hadde tatt feil, håpet han bare hadde innbilt seg at den fremmede mannen stirret rett opp på ham, men -
«God kveld, unge mann.» sa den fremmede mannen vennlig, og gutten skvatt baklengs og ente opp med å skli på rumpa ned resten av trappa og ente i en liten haug på gulvet nedenfor.
«Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr!» Lyden av morens stemme, samt blikket hun sendte ham, fikk Albus til å krympe seg, før han reiste seg fort opp, og bet seg i leppa mens han tvang seg til å møte blikket hennes. Kendra Humlesnurr, som var en høy, vakker heks med langt, bølgende svart hår, stirret ned på ham med en blanding av overraskelse og sinne. Hun marsjerte mot ham, slik at den lange plommefargede kutten bølget opp bak henne der hun gikk. «Hva gjør du oppe så sent?» sa hun skarpt. «Tyvlyttet du på oss?» stemmen dirret av sinne, og Albus’s blikk gled ned mot tryllestaven moren fremdeles hadde i hånden og deretter bort på faren, en høy, tynn trollmann med kastanjebrunt hår og skjegg, og de samme blå øynene som han selv hadde. Parsifal Humlesnurr stirret tilbake på sønnen med et utrykk som viste at han bare var overrasket over og se sønnen oppe klokka halv ett om natta. Moren sukket tungt og lukket øynene, og først da våget Albus og se tilbake på henne.
«Albus…» sa hun langsomt, og pustet ut. «Beklager, jeg skulle ikke ha skreket til deg.» hun åpnet øynene og rynket pannen. «Hvorfor er du våken? Du vekte ikke Abriam eller Ariana også?»


«Neida,» knirket stemmen til mannen som het Armando, og Albus ble overrasket over å se at den fremmede mannen stirret rett opp i taket, mens han holdt noe som lignet et glassøye like foran det vanlige, som om han brukte den som en kikkert. Mannen så bort på fru Humlesnurr. «De sover.» bekreftet han. Albus stirret interessert bort på det mannen holdt i hånda. Hva i all verden var det? Han visste ikke at det fantes en trylleformel eller objekter som kunne gjøre at du kunne se igjennom tak. Han nølte, før han gikk bort til faren og dro forsiktig i ermet hans. «Hvem er det, far?» spurte han nysgjerrig. Herr Humlesnurr smilte bredt mens han tok tak om skulderen hans og ledet han nærmere den fremmede. Gjesten deres reiste seg, og gikk frem i lyset. Og det som sto foran ham nå var en inntørket, skrøpelig trollmann, skallet, bortsett fra et par hvite hår på toppen av hodet. Mannen hadde også et langt, frodig hvitt skjegg. «Dette, Albus.» sa faren vennlig. «Er professor Armando Duppel.»
«Er De lærer på Galtvort?» spurte Albus nølende. Den skrøpelige trollmannen smilte muntert og nikket langsomt. «Ja visst.» sa professor Duppel smilende. «Jeg er lærer i trylleformler.»
Professoren måtte ha merket hvordan Albus’s blikk flakket frem og tilbake mellom ham og glasskula han hadde i hånden. «Ah, jeg ser du har oppdaget glassøyet mitt.» sa professor Duppel, og nikket anerkjennende. «Meget nyttig, dette. Jeg fant det opp selv, faktisk. Dette, unge trollmann, er en protese.» den gamle mannen rakte det til ham så han kunne se det ordentlig. Albus tok i mot med skjelvende hender, og gransket det med stor interesse. Det var helt rundt, og det som ville vært pupillen i et vanlig øye, var stort og elektrisk blått. «En protese?» sa Albus uforstående.
«En magisk erstatning. Hvis noen skulle miste et øye, vil dette kunne fungere som erstatning.»
Albus nikket, og rakte det tilbake til ham. Armando Duppel tok det i mot og puttet det i lomma.
«Jeg hørte at far sa De jobbet på Galtvort fra før av. Har De vært lærer lenge, De da?» spurte Albus høflig. Professor Duppel lo en latter som var like knirkende som stemmen. «I flere år enn jeg orker å telle.» sa han, og munnen som hadde like mange rynker som resten av det furete gamle ansiktet, vred seg i noe som minnet om et smil. «Du begynner på Galtvort i september?»
«Nei, sir. Jeg begynner til neste år,»
«Til neste år, du!» utbrøt professor Duppel. «Med den høyden din skulle man trodd du gikk andre året.»


Moren brøt inn, og gikk i mellom de to. Kendra Humlesnurr, likte ikke avsporinger. Hun dyttet ham litt unna den gamle læreren, og sa med noe Albus gjettet måtte være tilkjempet ro, for hun så veldig utålmodig ut, når hun snakket; «Du sa det hastet.» gjentok hun langsomt, som om professor Armando Duppel trengte at man snakket ekstra sakte for at han skulle få med seg hva folk sa. Professor Duppel reiste seg, og smilet forsvant. Alt som var å skjelne i det furete ansiktet var bekymring. De inntørkede, skrukkete fingrene gled langsomt inn mot kutten, og han trakk skjelvende frem en flisete tryllestav som måtte være minst like gammel som mannen selv, hvor en bit av noe som lignet et langt, sølvskimrende hårstrå stakk ut fra tippen av den. Han gjorde et anstrengt, langsomt kast med den, mot den nesten tomme tekoppen, før han fikk somlet den på plass tilbake i lommen. Deretter løftet han koppen langsomt og tok en slurk, før han ga fra seg et tungt sukk. Det virket som den gamle Galtvort læreren fomlet med tanker som var altfor kompliserte til å utrykkes i ord. Og på ansiktsuttrykket og dømme, var det langt fra noe trivelig som opptok ham. «Du ble sett, Parsifal.» knirket han tungt, og satte fra seg koppen med en dirrende hånd. «Magidepartementet vet at du angrep de gompene.»
Faren rynket pannen og gikk nærmere, Albus rygget unna for å gi ham plass. Øynene hans gled over den gamle mentoren hans, og nå virket han aldri så lite nervøs. «Virkelig?» hvisket han hest. «Hvordan vet du det? Hvordan vet du det?» la han til, og la armene i kors. Det hørtes nesten ut som en anklage. Professor Duppel rettet blikket mot ham, og skar en grimase; «Leser du ikke aviser?» spurte han fort. «Jeg ble nylig utnevnt til Overmagiarius i Heksingating.»
«Ikke overraskende.» sa fru Humlesnurr. «Et så langt og rikt liv, du må ha tonnevis med erfaring.»
Professor Duppel nikket beskjedent, og han så at professorens blikk var rettet mot faren;
«Du vil antagelig få en ugle i morgen, hvor du blir bedt om å komme til en høring.» forklarte professor Duppel rolig. «Jeg tenkte du ville vite det, siden det er forbudt, det du gjorde. Jeg kan også fungere som forsvarsvitne hvis du vil. Som Overmagiarius har jeg mye jeg skulle sagt.»
Herr Humlesnurr nikket en takk, og så seg over skulderen, ned på Albus som fremdeles sto der som et spørsmålstegn. «Det er sent.» sa han nølende. «Armando jeg følger deg ut, hvis det er greit. Albus -»
«Jeg vil være med!» sa Albus tvert. Han stirret i retning gamle professor Duppel med et bedende blikk. «Du skal eksivere, ikke sant?» sa Albus ivrig. «Jeg har aldri sett noen forsvinne sånn i løse lufta før! Kan jeg ikke bare bli med ut? Å, vær så snill! Vær så snill, far?»
«Bare hvis du lover og legge deg straks vi kommer inn igjen.» sa faren kort.
Albus nikket, og løp ut i den bitte lille gangen og hentet professor Duppels kappe og ventet ivrig ved døra. Professor Duppel vekslet et håndtrykk med moren hans, før han og faren omsider kom ut i gangen til ham.
Utendørs var det om mulig enda mørkere enn det hadde vært på soverommet, kun brutt av lysende flekker fra gatelys her og der. Men siden huset deres var bak en høy hekk, skjult for nysgjerrige umagiske øyne, var det knapt mulig for rekkevidden til gatelysene og strekke til akkurat der de var. Albus kunne høre kappene deres blafre svakt i den kjølige nattelufta. De to voksne hadde begynt og prate igjen, men han enset det ikke. Det han gledet seg til, var å se hvordan det så ut når noen eksiverte. Han visste at begge foreldrene, eller i alle fall moren, kunne gjøre den magiske formen for det gomper kaller for teleport, men begge foreldrene hadde alltid vært viktige på at magi ikke skulle brukes i nærheten av gomper, så foreldrene pleide bestille en drosje hver gang de skulle handle et sted. Det, eller flumpulver. Albus gikk helt bort til porten og åpnet den og ventet tålmodig på de to trege voksne folka. Professor Duppel lo på ny, og Albus krympet seg. Så skjærende og hest var det, at det gjorde nesten vondt å høre på. Men professor Duppel gjorde ikke annet enn å gi Albus en klapp på skuldra, og veksle et håndtrykk med faren, før han sa; «God kveld, da Parsifal. Albus.» han tuslet ut gjennom hageporten og snurret rundt, og forsvant med et høyt krakk. Albus blunket noen ganger. Var det alt? Ikke noe lys eller røyk? Ja, ja, det var da magi, tenkte han, og som mottoet han hadde laget sa; All magi er morsom magi. Han så opp på faren som hadde blitt stående og stirre på det stedet der den gamle læreren hans hadde forsvunnet. Albus stirret fra flekken til faren og tilbake. «Skal vi gå inn?» spurte han forsiktig. Faren blunket dumt og så på ham, som om han våknet fra en søvn med øynene åpne. «Naturligvis.» mumlet han fort og vinket han med seg.

De begge snudde seg for å gå, men de hadde ikke gått mer enn et par skritt før en serie høye ploppelyder kunngjorde ankomsten av ti trollmenn som dukket opp mer eller mindre samtidig rundt dem ut av tomme lufta. Det tok ikke mange sekundene for Albus og forstå hva som foregikk. De var omringet.
På ett sekund registrerte Albus to ting; samtlige av trollmennene holdt tryllestaven parat, og at samtlige av tryllestavene var rettet direkte mot ham og faren. Ikke før hadde han kommet til denne konklusjonen før han kjente faren gripe hardt tak i skulderen hans og trev ham ned i det våte gresset og kastet seg ned selv, akkurat i det ti stemmer ropte; «LAMSTIVOSLØVUS!»
Det kom en serie blendene glimt, Albus kjente håret blafre som om et kraftig vindkast hadde feid forbi dem. Han løftet hodet en millimeter og så striper av glødende, rødt lys fra tryllestavtippene strømme over dem begge, krysse hverandre, rikosjettere fra et noen pæretrær de hadde i den overgrodde hagen og forsvinne ut i mørket, og samtidig hørte han at døren smalt opp og morens stemme skrike, be dem om å stoppe, før en ny stråle av rødt lys som fløy over hodet på Albus, like etter gjorde det helt stille, og han hørte faren, som ropte så høyt han maktet; «Stopp! Det er et barn her!»
Albus kjente at håret sluttet å blafre og så opp. Trollmennene hadde senket tryllestavene. Han reiste seg skjelvent og klamret seg til faren. Han var vettskremt. Tenk om det var svarte trollmenn? Hvem ellers ville angripe et lite barn og pappaen hans helt uten videre? Hvis ikke -
«Gå til side, Schummel.» sa en slepende stemme, og Albus gjorde store øyne når han så den bleke, blonde mannen fra Aftenproteten albue seg gjennom mengden og skubbe den nærmeste trollmannen til side for å komme frem selv. Albus skottet skremt på faren, som så likblek og rasende ut.
«Hvordan våger du!» skrek han rasende og gikk helt bort til Raptus Malfang. «Tenk om Albus -»
«Vipendo!» Albus skvatt unna, herr Malfang hadde viftet med staven, det kom et blaff av lys, og Albus stirret forferdet på at faren hans ble kastet over ende og landet hardt på ryggen i det våte gresset. Mannen han husket som herr R. Malfang, gikk helt bort til der faren lå. Faren prøvde og reise seg, men Malfang sparket han i magen så han falt sammen igjen med et grynt av smerte. «LA PAPPA VÆRE!» skrek Albus og kastet seg mot inntrengeren, men Malfang simpelthen gikk et raskt skritt unna, og Albus landet hodestups i gresset. «Bindio!» hveste mannen, og slangeaktige bånd sprang fra stavtippen og viklet seg om ham. Albus prøvde og kjempe i mot, men det virket som desto hardere han kjempet, desto strammere ble tauene som bandt ham. Han kjente tårene presse på. Der, rett ved siden av, lå faren forsvarsløs og ble ydmyket av en vilt fremmed, og han kunne ingenting gjøre for å stoppe det. «SLIPP PAPPA FRI!» vrælte han og vred og vendte seg. «HAN ER SNILL! HAN ER SNILL! HAN HAR IKKE GJORT NOE GALT! HAN ER USKYLDIG! PAPPA! NEI, PAPPA -»
Herr Malfang vendte staven mot ham igjen, og Albus kjente at det var som om han hadde mistet stemmen. Han prøvde og rope, men han klarte bare ikke. Han ble faktisk tvunget til å ligge der, stum og se disse menneskene gå løs på faren hans. En stumformel, var kanskje det herr Malfang hadde brukt. I følge en av bøkene hans, varte stumformelen minst en time. Albus lukket øynene og hulket lydløs. «Dette angår deg ikke, gutt.» hørte han den slepende stemmen hviske fra et sted over ham. Albus vred seg rundt, og rakk akkurat og sende inntrengeren et stygt blikk, før herr Malfang vendte de kalde grå øynene mot faren hans. «Parsifal Humlesnurr, du er arrestert for brudd på De Internasjonale Statuttene for Hemmelighold av magi, og -»


«Armando Duppel, sa jeg ville bli innkalt til en høring.» hørte Albus faren pese andpustent.
«Den gamlingen sier mye rart, Humlesnurr.» sa herr Malfang likegyldig. Det bleke fjeset var dominert av et tilfreds smil, og de kalde grå øynene glitret ondskapsfullt.
«Det er et lovbrudd, og det er konsekvenser for slikt.» sa han enkelt og kikket bort på en av svartspanerne. «Før ham direkte.» beordret herr Malfang.
«Ikke til trollmannsfengslet?» høre han faren rope forskrekket. «I - ikke Azkaban!»
Herr Malfang sparket ham på ny. Albus hørte faren grynte av smerte, og en ekkel lyd i det farens nese knakk, og han kunne tydelig se blod renne utover farens ansikt og ned i gresset. Herr Malfang ignorerte det, og la armene i kors.
«Uten rettssak?» sa mannen som het Schummel forvirret. «Men sir, prosedyren sier -»
«Ordrenekt, Schummel?» sa Raptus Malfang bløtt og vendte blikket mot ham mens han fant frem en hånlig geip. «Førstestatssekretæren, det vil si jeg, representerer Ministeren, Ministeren representerer departementet.» sa herr Malfang rolig. «Er du ulydig mot meg, er du en forræder mot vårt slag, og ikke minst Magidepartementet generelt..» Albus åpnet øynene nok til å se hvordan herr Malfang løfte tryllestaven og presse den truende mot kinnet til den overrumplede svartspaneren, «Gjør som jeg sier…» sa herr Malfang skarpt, Det var noe farlig i den stemmen som var atskillig mer truende enn noe Albus hadde hørt til nå.
«Eller bli med ham.» Malfang nikket mot farens kropp, som to trollmenn nå var i ferd med å løfte opp på beina. Schummel svelget, og gikk nølende bort til fangen deres, og grep om skuldra hans og rettet sin egen tryllestav mot Parsifal Humlesnurrs ansikt. «Og gutten?» la han forsiktig til.
«La ham ligge.» sa herr Malfang glatt. «Det er en ordre.»

Det lød en seire nye smell, og trollmennene forsvant motstrebende en etter en.
Det siste Albus så, var Raptus Malfangs glitrende grå øyne som forsvant i mørket i det mannen tok et skritt tilbake og eksiverte. Aldri før hadde magi vært så uvelkommen. Tårene fosset fra øynene hans nå. Hva kom til å skje nå? Han gjettet på at Raptus Malfang ville fortelle alle hvilken gompehater faren var, forsikre folk om at angrepet på de tre gompene var både blodig og brutalt, selv om Albus visste at farens forbannelser på det verste hadde gitt dem hårtap, forstørrede tenner og vondt i ryggen. Han lukket øynene og rugget frem og tilbake der han lå, og skalv over hele kroppen. Han hulket lydløst, mens tankene fortsatte og sirkle som ravner, og knuse hver eneste gode tanke han prøvde og berolige seg med. Hva ville moren hans komme til å si? Hvordan ville Abriam og vesle Ariana ta det? Hva kom til å skje med dem heretter, og ikke minst han selv? Tenk om han bare ble liggende der helt til i morgen? Tenk om de ikke fant ham før på morgenkvisten når Abriam skulle hente posten? Han begynte og riste, og kjente at han skalv. Det var en tanke som surret i hodet hans, og den var verre enn alle andre. Hva hvis faren hans ikke kom hjem? Folk dør i Azkaban. Og verst av alt, han kunne ikke ta det innover seg… Han kunne ikke akseptere at han kanskje aldri fikk se faren sin mer, aldri fikk snakke med ham igjen… tårene trillet nedover Albus’s kinn, og han hulket lydløst. Han følte seg underlig grå og tom. Nesten som om jorden hadde gått under… Nesten som om Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, var død allerede.
Sist endret av Telonius P. Parker den 12 Sep 2011 14:33, endret 4 ganger.
Telonius P. Parker
Prefekt
 
Innlegg: 168
Registrert: 19 Mar 2009 13:17


Re: Fanfiction - Albus Humlesnurr og Ildfuglens Tempel.

Innlegg Channe » 11 Sep 2011 23:12

Og jeg tror denne skal under responstråden. ^^
Brukerens avatar
Channe
Galtvortskolens beste medlem
 
Innlegg: 5601
Registrert: 14 Des 2008 14:11



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 27 gjester

cron