Du _MÅ ikke trykke, men det hadde vært koselig ^^ <3

[Rosanne S. Ranton]

Du er blitt mye flinkere! På det siste bildet av Marion så håret bra ut, og det er jo relativt vanskelig å redigere unaturlige hårfarger.

[Scarlett]

Takk!
Vet du hvordan man kan forminske bildene, de blir så store?

[Rosanne S. Ranton]

Jeg leter alltid etter funskjonen "Image size" i redigeringsprogrammet. Det er ikke alltid det fungerer. Det fungerte ikke i min PS Elements 7. Hvis det er krise kan man krympe dem på piknic.com.

[Scarlett]

Okej, det skal jeg prøve, takk!

[Scarlett]

Konstruktiv kritikk på novellen min, please?

Tro, håp og kjærlighet

«Ekvipasjen har ankommet, fyrste». Stemmen kom lavt, men bestemt fra hjørnet av det store rommet. Ikke så langt unna der han satt. Hun hjalp ham opp. Han la armen rundt skuldrene hennes. Deretter forsvant de ut døren. Bak seg kunne de høre lyden av salutter og menn som utbragte skåler.
Natteluften som møtte dem var isende kald. Likevel var det mange som sto ute. Det var ikke lenge igjen. Bare en klokketime. En klokketime, det var alt hun hadde igjen. Hun så opp på nattehimmelen. Leppene hennes beveget seg, en liten bønn. Måtte de som var der oppe, de som var større enn henne selv, høre henne.
De steg inn i vognen. Hun så seg tilbake, etter selskapet. De var borte nå, og hun ville aldri se dem igjen. Hun kastet et kort blikk på ham. Han var allerede døddrukken. Han hadde vært en kjekk, ung mann en gang. Det hadde falmet bort, lik en vissen blomst. De en gang så klare og blå øynene var blitt blasse. De gamle skjortene hadde hun kastet, for de var ikke lenger passe. Han var ikke den han en gang hadde vært.
Det hadde regnet den dagen, for mange år siden. Han hadde vært hos henne, gått ned på kne og spurt for hennes hånd. Hun hadde sagt ja, øynene hans hadde lyst av glede under den våte panneluggen og hun angret. Hver dag angret hun, fortsatt i dag. Tretti år senere.
Hesten vrinsket utenfor og hun gled ut av tankerekken. Hun så ut av vinduet og gjenkjente bjørkealleen før vognen stoppet og døren ble åpnet for henne. Hun steg elegant ut, den litt for lange, lyseblå kjolen duvet rundt henne som en svane i vann. Hun gikk med raske skritt. Hælene var høye og vonde, men det var hun vant med.
Hun lå oppe på soverommet og sov. Blonde lokker stakk fram fra under dyna. Hun gikk bort på de høye hælene og satte seg på sengekanten. Hånden hennes begynte å stryke den lille jenta på hodet. «I natt» hvisket hun. «I natt skal det bli bedre. Alt skal ordne seg». Hun lettet på dyna, strøk jenta langs siden. Et stort, mørkt merke skilte seg ut fra resten av den bleke huden. Hun virket så fredelig der hun lå og sov. Kvinnen med de høye hælene reiste seg, før hun kysset den lille pikens panne og bredde over henne igjen. Hun gikk ut og hælene klikket så det ga en svak gjenklang i det store, tomme rommet.
«Cerell!» Stemmen hun hadde håpet hun skulle få slippe å høre i natt ropte, med en hard undertone. Hun gikk fort nedenunder, hælene klikket. Han hadde karret seg inn, sto og lente seg på gelenderet. «Der er du, jo!» Den dype stemmen lød overrasket, men hun lot seg ikke lure. Hun så fort opp på den store klokken over veggen. Tjuefem minutter igjen. Hun svelget hardt. Han karret seg forbi henne. Han kunne trengt litt hjelp. Hun flyttet seg et skritt unna. Tjueto minutter igjen.
Cerell dro en hånd over pannen og tørket den av på kjolen. Hun pustet dypt inn og ut et par ganger. Hælene klikket opp trappen. Hun gikk inn på rommet, hentet en kappe og en koffert hun alt hadde pakket, både for seg selv, og for den lille jenta, satte den ut på gangen. Hun tok ned et av de store stearinlysene de alltid tente i de tomme steingangene på denne tiden. Både for varmen og for lysets skyld. Sytten minutter igjen.
Hun så inn på soveværelset deres. En stor himmelseng med tynt, nesten gjennomsiktig stoff hengende ned på hver av sidene. Midt i alt stoffet lå han. Ektemannen hennes, som hadde lovet å elske og å ære henne til døden skilte dem. Magen slo knute på seg og det var nesten så hun brekte seg. Fjorten minutter igjen.
Hun kippet av seg skoene, satte dem pent langsetter veggen. Hun løftet opp kjolen foran med den venstre hånden, så hun ikke skulle tråkke på den. Hele rommet lå i et dust mørke, og stearinlyset kastet mørkere skygger rundt på veggene. Hun haltet litt på det venstre benet. Hun satte lyset på nattbordet og dro av seg kjolen over hodet. Hun skulle aldri bruke den igjen. Den var pen, men allikevel en av de tingene hun hatet mest her i livet. Tolv minutter igjen.
Det hadde vært den lykkeligste dagen i hennes liv. En stund. Før hun hadde skjønt at det var helt feil. Det hadde vært den absolutt verste. De hadde lovet å elske hverandre til døden. Hun hadde smilt. Hun hadde til og med sluppet ut en latter. Den hadde vært der da også. Den lyseblå kjolen var lang, så lang at hvis hun ikke holdt den opp når hun gikk, kunne hun komme til å tråkke på den. Nå lå den der på sengen hennes, på dagen tjue år senere. Hun ble våt i øynene. Elleve minutter igjen.
Et stort speil hang på veggen foran henne. Hun så seg selv i det. Hun så virkelig seg selv, for første gang. Hun var litt for tynn og ganske spinkel. Hun begynte å bli eldre. Hun var heller ikke den hun en gang hadde vært. Hun dyttet bort de lange, blonde krøllene sine og kjente på halsen. Kjedet hun hadde vært så glad i hang der, i sølv som kjentes kaldt mot huden. Et kors, et anker og et hjerte. Tro, håp og kjærlighet. De røde merkene kom til syne nå. De var ikke så vonde, eller såre, men nedverdigende. Hun kunne ikke tillate det. Hun kunne ikke. Da måtte hun innrømme for seg selv at hun ikke fortjente bedre, men det gjorde hun. Kragebeina og de nederste ribbeina stakk litt ut nedenfor, som om hun bare var laget av skinn og bein. Hun så nedover magen, lårene og ned til føttene. Hun hadde like merker som datteren, mørke og fulle av kontraster mot den blekhvite huden. Åtte minutter igjen.
Hun fikk noe i munnviken, noe vått og salt. Hun tørket seg på kinnene, haltet videre inn i garderoben og satte på seg en annen kjole. Hun satte på seg kappen og sko uten hæler. Hun var lei av hæler, dro hetta over hodet. Hun kunne ikke bli stoppet nå. Kaldsvette blandet seg med det salte vannet hun ikke hadde tillatt seg før. Dråpene på kinnene frøs nesten til is, så kaldt var det. Like kald var hun inni seg. Fem minutter igjen.
Hun pustet dypt, tørket seg i ansiktet med den nederste delen av kappen og dro håret bak ørene. Hun skottet inn i speilet. Øynene hennes hadde ennå ikke falmet. De var klare, dype og brune. Mørke. Hun var fortsatt ikke ferdigblomstret. Hun satte seg ved nattbordet. Fire minutter igjen.
Hun fant fram pennen med ørnefjæren, det dyre brevpapiret og blekket. Hun kunne ikke gi seg nå. Også fortalte hun at hun dro, hun fortalte at når de fant det ut, ville det være for sent. Det var ingenting de kunne gjøre nå. Hun skrev ingenting om hvorfor hun hadde valgt å gjøre som hun skulle. Bare konstaterte at sånn var det blitt. Hun brettet det pent sammen og puttet det i konvolutten. Utenpå skrev hun: «Den som finner det». Hun la det forsiktig ned i lommen for ikke å krølle det. Ett minutt igjen.
Cerell gikk bort til sengen og så på mannen som lå der og sov. Hun kunne se pusten hans som røyk ut av munnen inne i steinrommet. Dette var en av de gangene hun kunne kjenne hvor sterkt hun hatet ham. Hun frøs ikke lenger, for hatet brant inne i henne. Hun tok seg til halsen. Kjente på kjedet hun hadde fått av ham. «Tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem er kjærlighet» siterte hun bibelen lavt, med en hviskende stemme. Hun hadde trodd. Hun hadde trodd han var en god mann. Det hadde vært en skjebnesvanger feil. Hun hadde håpet. Hun hadde håpet at det skulle bli bedre, men det hadde bare blitt verre og verre. Hun hadde håpet fordi hun hadde elsket. Nå hadde hun ikke mer kjærlighet igjen å gi. Klokken slo tolv. Tiden var inne.
Hun tok stearinlyset opp i hendene. Utenfor vinduet kunne hun høre jubelen som steg i været. Hun satte lyset ned på draperingene fra taket, flammene tok tak i stoffet. Slukte det. Hun trakk seg unna. Det brant. Først en liten flamme som sakte vokste seg større og større. Hele himmelen sto i fyr og flamme nå. Hun åpnet døren og trippet ut på skoene uten hæler. La fra seg brevet pent utenfor rommet og lukket døren etter seg. Svart, tjukk tåke slapp ut under døren. Folket ute jublet, lo og smilte av glede. Dette var tiden for nye håp og drømmer. Nye mål å sette. Og hun hadde allerede klart sitt mål. Hun løftet opp kofferten hun hadde pakket for lenge siden, gikk inn på soveværelset til den lille piken, løftet henne forsiktig opp og satt henne på hoften. Hun slang et teppe rundt jenta så hun ikke skulle fryse i hjel. Også gikk hun. Uten å se seg tilbake. Den lille piken hadde like blonde krøller som moren, men ikke de samme brune øynene. Jenta ville aldri mer få se hvem hun hadde fått sine klare, blå øyne fra.

[Lilja Ravnsdottir]

Liker!
Dette var bra, veldig godt skildret, og vi får god medfølelse med hovedpersonen, og du skaper en kjempegod forståelse. Jeg tror dett var omtrent helt uten skrivefeil, og jeg så ingen opplagte grammatiske feil heller.
Om jeg skal være kritisk; Mer kildring! Særlig i begynnelsen, kunne du kanskje fått frem enda mer stemning, enda mer 'mørke og elendighet'.
Ellers ville jeg kanskje brukt flere bindeord, særlig i det nest siste avsnittet, hvor det kanskje ble litt mange korte og ufullstendige setninger. Dette kan være et utrolig godt virkemiddel, men pass på at det ikke blir for mye av det gode.

Men hør her, jeg snakker som om jeg er ekspert, noe jeg så absolutt ikke er! Jeg kan i alle fall fortelle deg at dette var kjempebra!

[Scarlett]

Aaw :3
Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding! Skal jobbe mer med skildringene!

[Lilja Ravnsdottir]

Aaw :3
Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding! Skal jobbe mer med skildringene!

Flott, gleder meg til å lese mer, om du poster, som jeg sa; dette var bra!

[Scarlett]

Aaw :3
Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding! Skal jobbe mer med skildringene!

Flott, gleder meg til å lese mer, om du poster, som jeg sa; dette var bra!

Skrev den på Torsdag,, det var faktisk norsk-tentamenen ... -.-"
Kommer nok ikke mer om denne, men kanskje noe annet, hvem vet?

[Scarlett]

Ja, poster en på engelsk, vet ikke med rettskrivinga, dere får si ifra .. x]

Her mother used to say

Hate. That was the very first word she could think of in the morning. That was almost the only feeling she felt like she received. It costed her so much to just get out of the bed in the morning. Pure strength was the only thing she had left, and she kept reminding herself about how strong she actually was. And she was strong. Strong, and all alone. Her mother used to say: “What doesn’t kill you, makes you stronger.” Caitlyn kept reminding herself about that. With everything she had gone through she would be unbreakable.

She got out of the bed and got dressed. She took a quick look in the mirror. The same her as she always were. The dark, front façade with the really white, bright teeth. No one knew how bright her teeth was. No one saw them. She kept her mouth closed, she kept herself from trouble. Her mother used to say: “If I can overcome step one, I can face the ninety-nine.”

Caitlyn took a deep breath and knocked on the door, made sure she looked all right. A man opened the door. He must have been in the middle thirties and had a blonde, curled forelock. He was really vigorous and his biceps could be seen through the t-shirt. “No!” he said angrily and closed the door in a hurry. Her head turned to face the ground and she was deeply disappointed in some people. How could they do things like this? How could they believe she was so much worse than every other chick with whiter skin than her? Her mother used to say: “It's not about how many times you fall, but about how many times you get back up.”

Hate. She recognized the feeling. Again. She turned around. There was no one in sight. She didn't deserve this. She didn't deserve hate wherever she went because she looked a little different. They were all humans, they all had to legs, to arms and a heart. Wrong. All of them don't have a heart.
She walked. One foot at a time. Her eyes was filled with salt water, but she couldn't let herself cry. Her mother used to say: “There comes beauty from pain, if it can rise again.”

“Looking for someone to help me run the business.” Caitlyn hoped for that helper to be her. She took the poster down and looked at the address. Just a couple districts away. She headed south and felt the wind in her hair. Caitlyn made sure she looked presentable and entered the cafeteria. It wasn't a big room, but it was light and really cosy. The curtains were light brown with beige flowers. It smelled cookies and warmth. “Hello?” asked Caitlyn carefully. There was no one in the cafeteria right at the time. “Hi there!” a voice answered from what she thought was the kitchen. “Come on in!” The voice seemed kind. She went over to the kitchen. A woman was sweeping the floor. Her hair had turned grey, but her eyes were shining green. “Shall I help you?” she asked a little worried for the old, little woman.
“No, no, I'm fine.”
“I'm here for this job,” Caitlyn replied. The old woman smiled. “You're not the first!” she continued to sweep the floor gently. Caitlyn looked around the room. There was another broom in the room. She took it and the two women swept in silent. Her mother used to say: “When you're young you will see that on the end of your arm you have a hand to help you, but as you're growing older you'll realize you got two hands. One for helping yourself and one for helping others.”

“You'll start tomorrow.” Caitlyn looked confused. The older woman started to laugh. “The job is yours, my dear.” “Why me?” she asked, she couldn't understand it yet. “Because you helped. None of the others have. And that's exactly what I need.” She smiled. She hadn't smiled in years. She was really happy. “Thank you! Thank you so much! I won't let you down, I swear!” She had gotten herself a job. She would be fine. She was strong. She was a winner. Her mother used to say: “Losers dwell on mistakes, winners build on them.”

She stayed in the cafeteria an helped the older woman, whose name was Beth. It became dark outside and Caitlyn could see the first stars. She said goodbye to Beth and went north. She thought she saw a shadow, but it must have been her imagination. She shook her head and there it was again. A man. He was strong. She could see his muscles through the t-shirt. He had a bat in her hand. She walked a little faster. He speeded up, too. Her breath became faster and the blood in her veins stopped. She could see the forest to her right and the houses to her left. It all became scary at night time. She heard him. His breath was right behind her and she started run. She felt the taste of blood. Pain. She couldn't feel her right foot, and the left hurt so bad. But still, it didn't hurt as much as her heart did.
“This won't be pretty,” a male voice said and Caitlyn had heard exactly the same voice earlier that day. “You have nothing to do here! Don't you understand?” he yelled at her and little drops of spit hit her in the face. He pulled out a knife. Her eyes became big and round. “Yeah? Do you see this? It's a knife! Do you know what I'm going to do with it?” he asked her furiously. His eyes shined in thrill.
She shook her head in fear. “I'll show you!” he whispered. Everything happened so fast. He lifted his arm and suddenly she had blood all over her chest. She couldn't feel anything and for the first time she allowed herself to cry. A small river of salt water ran down her cheek as she took her last breath.
Her mother used to say: “I'm not what I have done, I'm what I've overcome.”
But she already knew she couldn't become more than this, she wouldn't overcome this. She let the old, kind woman down.

Then nothing. She was gone. She was there with her mother. Her mother Caitlyn had missed so much and so deep. So intense, it didn't go a day without Caitlyn thinking of and missing her mother. Now they were finally together again.