Røde Rubiner

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Røde Rubiner

Innlegg Nelly D. Elanta » 03 Sep 2010 17:34

Hihi. Alle her har jo lagt ut noe av det de har skrevet her, så jeg tenkte jeg også skulle det. Dette er en historie jeg begynte på nylig. Og jeg har planer om å fullføre den. Den skal liksom være like lang som en helt random bok. Jeg håper i hvert fall at jeg får det til. Wish me luck.
Fortell meg hva du synes. Bra eller dårlig? Tips?
Jeg blir bare glad. Uansett. Jeg vil jo bli bedre. Jeg liker egentlig bedre å skrive på engelsk, men denne er da norsk. Ja, tror det var alt. Ha en fin dag?
Og det kan hende at jeg lager en ny tråd til noveller og sånt... Eller så bare fletter jeg de inn her.. Og skriver klart og tydelig at det ikke er en del av selve historien. M'mm. Dessuten, dette er mest sannsynlig bare en 'kladd'.



Prolog

Jeg kjente ingen av disse unge menneskene. Alle var fremmede for meg. Det så ut til å være folk av forskjellige aldre her, noen var nok bare rundt seksten, mens de fleste var nok på min alder, og kanskje et par år yngre.

Ettersom jeg ikke kjente disse menneskene holdt jeg meg litt i bakgrunnen. Meningen var at Alex skulle møte meg her klokka ni, men det så ikke ut til at han kom til å komme i den nærmeste fremtid. Han hadde sikkert glemt hele greia, eller sovnet på sofaen mens han så på tv. Det var så typisk ham. Å glemme hele greia, altså. Han lovte at han skulle ringe hvis det kom noe i veien.

Klokka var nå passert ti, og han var fortsatt ikke å se noe sted. En gang innimellom hadde jeg tatt meg en runde rundt for å se etter ham, men han hadde enda ikke vist seg. Han hadde heller ikke ringt. Jeg begynte å bli lei. Alltid måtte jeg gjøre ting alene.

Jeg stod lent mot kjøkkenbenken inne på det folketomme kjøkkenet med en ølflaske i hånden. Heldigvis var de andre for opptatt med å danse til musikken ute i stua til å merke at noen var her inne. Musikken de spilte var bare dritt. Folk danset bare fordi de ikke hadde annet å gjøre, eller fordi de var fulle, ikke fordi musikken var fengende.

Men det var ikke alle som danset, tydeligvis. Rett utenfor kjøkkenet hørte jeg noen prate, ganske høyt også.
Jeg gikk til den andre siden av kjøkkenet, hvor jeg kunne se på det som skjedde gjennom åpningen ut til gangen. Derfra så jeg noen gutter stå ved døra, og en jente som var på vei til å gå forbi dem og inn i stua. En av guttene trådde frem for å blokkere veien for henne.

“Raimy, er det deg?” hørte jeg noen spørre. Stemmen som spurte var helt ukjent for meg, men denne såkalte Raimy hørtes ut til å gjenkjenne den.

“Nei, selvfølgelig ikke,” svarte hun sarkastisk.

“Man skulle nesten ikke trodd det,” flirte han. “Det er lenge siden jeg har sett deg gå i noe annet enn et forkle.” Kameratene så ut til å synes at dette var hysterisk morsomt. Gå i forkle? Hva var så galt med det? Det betydde vel bare at hun hadde en jobb et eller annet sted?

“Nei,” sa hun. “Og det er ikke ofte du setter dine føtter innenfor Dawn’s Café heller, så det skjønner jeg godt. Du har bare deg selv å takke.”

“Jeg må innrømme at jeg er en smule overrasket over å se deg her,” sa han, og skiftet samtaleemne. “Jeg visste ikke at Sarah hadde invitert deg? Ifølge Eric så går ikke du og Sarah så godt overens?”

“Du inviterte meg, faktisk. Husker du det ikke?” Jeg så på ham med hevede øyebryn og et skjevt glis om munnen. Han så ut som et spørsmålstegn. Kameratene hans så på ham med rare blikk.

Hun bestemte seg for å gå den andre veien, bort fra dem. Hun nynnet lavt til seg selv på vei hit. Det var tydelig at hun var på vei mot kjøkkenett. Og det så ikke ut til at hun så at det allerede var noen her.

“Jeg trenger en øl,” mumlet hun til seg selv mens hun tok et par skritt mot kjøleskapet.

Jeg rakte ut min. Først da la hun merke til meg. Hun tok ølflaska, tok en par slurker, før hun ga den tilbake til meg. Nå var den nesten tom.

Mens hun stod der, lent inntil kjøkkenbenken på den andre siden av rommet, tok jeg meg tid til å granske henne. Gutten hadde rett om klærne hennes. Hun kunne umulig gå slik til hverdags. Det korte skjørtet hennes rakk henne så vidt over rumpa, mens den nesten gjennomsiktige toppen viste litt av den flate magen. Man kunne tydelig se den svarte BH-en hun hadde på seg under toppen også. Håret hennes var en helt annen sak. Det brune, litt rødlige håret var tupert. Det rakk henne ikke lengre enn et par centimeter under skuldrene, men likevel virket det så langt. Sminken hennes var mørk og dyster, men hun virket ikke som en slik person.

Først da hun kremtet gikk det opp for meg at jeg hadde stirret på henne, på ansiktet hennes. Det må ha virket en smule ubehagelig for henne.

“Unnskyld,” mumlet jeg, før jeg rakk fram høyrehånden min, den jeg ikke holdt ølflaska i. “Jeg er Nate. Nate Adkins.” Smilet jeg hadde om munnen skulle virke uskyldig, men ifølge ansiktsuttrykket hennes så det mer ut som en grimase.

“Raimy Reed,” sa hun kort, mens hun ristet hånden min lett. Hånden hennes var kald. Det skyldtes kanskje av at hun hadde gått hit?

“Jeg kan ikke huske å ha sett deg her før. Nettopp kommet?” spurte hun. Jeg regnet med at hun ikke mente at jeg nettopp hadde kommet til festen, men selve byen, så det var det jeg svarte på.

“Jeg er ikke kommet hit for å bli, men ja, jeg kom for to dager siden.”

“Å,” sa hun. Stemmen hennes virket overrasket, men samtidig syntes jeg at kunne høre skuffelse i stemmen også. “Hvorfor ikke?”

“Jeg har en jobb,” svarte jeg. Jeg hadde ikke planer om å fortelle henne hele livshistorien min. Jeg hadde i hvert fall ingen planer om å bli kjent med henne. Jeg var ikke god nok for henne uansett. Dessuten hadde hun nok allerede nok av folk som brydde seg om henne.

“Hvordan jobb da?” spurte hun nysgjerrig. Det fikk meg til å lure på om alle jentene her var like nysgjerrige.

“Nei, bare en helt vanlig jobb. Du vet, der man sitter på et kontor hele dagen, ordner med papirer og sånt?” Men jeg jobbet ikke på et kontor, tvert imot. Jeg kunne ikke fortelle henne det. Hva jeg jobbet med. Jeg kunne ikke fortelle det til noen.
"Yesterday is history, tomorrow is a mystery, today is a gift, and that's why they call it the present."
Tumblr: http://lookingstupid.tumblr.com/
Brukerens avatar
Nelly D. Elanta
Prefekt
 
Innlegg: 185
Registrert: 28 Jun 2009 18:40


Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 3 gjester

cron