Historien har foreløpig ingen tittel og ingen kapittelinndeling. Jeg legger ut en og en side etter som jeg blir ferdig med dem.
Jeg ble bedt om å holde et foredrag på en ukjent planet. Om kristendommen og Jesus, av alle ting. Jeg var hverken religiøs eller helt inneforstått med hvordan dette kunne være av akademisk verdi for utenomjordiske. Ikke var teologi mitt felt heller, jeg er professor i musikkhistorie. Allikevel aksepterte jeg oppdraget, mest på grunn av det mer enn tilfredsstillende honoraret de lovte meg.
De hentet meg i en metallfarget kapsel som landet i bakgården min og umiddelbart brant i stykker både sykkelen min og tomatplantene jeg hadde satt ut et par uker tidligere. Jeg ble nesten ikke sint, spenningen over å kunne reise til en annen planet overskygget det meste. Inni den satt to menn som jeg godt kunne tatt for å være amerikanske lastebilsjåfører, runde og skjeggete som de var, men de snakket sammen på et merkelig språk og slo først over til engelsk da de merket jeg var der.
”Ah, velkommen, mrs. Kelly. Vennligst bare slå Dem ned og føl Dem som hjemme,” sa den ene med stiv, gammeldags aksent som ikke hørtes helt naturlig ut. Jeg hadde lyst å påpeke at jeg ikke var gift, men lot det være og så meg rundt i stedet. Innredningen var påfallende ulik den man forventet å se i et romskip, ikke noe futuristisk hvitt lær eller kirurgisk stål. Veggene var malt i en dyp vinrød farge, og passasjersetene stod med ryggen mot veggene og var overtrukket med noe som så ut som tigerskinn. Musikk strømmet ut fra en høyttaler i veggen. Den minnet om Beethoven eller noe fra den tidsepoken, men jeg hadde aldri hørt stykket før. Facinert satte jeg meg ned for å lytte, og umiddelbart fikk jeg beskjed om å feste sikkerhetsbeltet.
Trailersjåførene, som jeg hadde begynt å kalle dem for meg selv, hadde igjen slått over til sitt eget, merkelige språk. De trykket på knapper og dro i spaker i den lille cockpiten sin, og så lettet vi. Gjennom vinduet så jeg bakgården og nabolaget bli mindre og mindre før de forsvant helt, og jeg tok meg i å undre på når jeg ville komme tilbake igjen.
Ettersom vi steg høyere og høyere opp gjennom stratosfæren, lente jeg meg bakover og tenkte på invitasjonen jeg hadde fått et par dager i forveien. Den hadde sett ut som et helt vanlig telegram, trykket på vanlig papir med vanlig skriverblekk. Jeg hadde først ikke tatt seriøst den delen om at ”vi ønsker Dem velkommen til vår planet” og tenkt at det bare var en merkelig forening med skrullinger som delte konspirasjonsteorier og slikt, men etter hvert som dagene gikk hadde jeg lekt med tanken på at ekte romvesener skulle komme og hente meg. Jeg må tilstå at jeg har drømt om det siden jeg var liten pike.
”Liker De musikken, mrs. Kelly?” spurte annenpiloten og snudde seg mot meg med et skjeggete glis. ”Det er en av våre egne komponister. Rahef Yahut, har du hørt om ham?” Jeg måtte pent tilstå at det hadde jeg ikke, og han så litt skuffet ut da jeg ganske så sant påpekte at favorittkomponisten hans nok ikke enda hadde nådd interplanetarisk berømmelse. Men vi kom etter hvert i en hyggelig samtale om musikk, og det viste seg at Huleh, som annenpiloten presenterte seg som, visste ganske mye om emnet. Førstepiloten, som Huleh kalte ”steinansiktet” men som egentlig het Kadorf, kom av og til med små innspill, men han konsentrerte seg først og fremst om flygingen. Da han litt senere uten forvarsel økte hastigheten til over lyshastighet, skjønte jeg at han egentlig var en skikkelig spøkefugl. Jeg foretrekker for min egen del å bli advart før jeg nesten får magen trykket ut gjennom ørene.