Side 10 av 14

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 20 Jan 2011 22:07
Twiggy Watcliff
Shinya Sano skrev:okey da, her er et mer konstruktivt innlegg:

Twiggy Watcliff skrev:Historien foregår i Kina tidlig etter Jesu fødsel.


Jeg ser ikke helt vitsen med å legge til denne lille kommentaren


Carina spurte "når foregikk det". Jeg svarte. Og den lille historieforelesningen din må jeg beklageligvis si var bortkastet tid. Historien om Pocahontas er sann, men det betyr ikke at Disney ikke har vridd på den i sin filmtolkning. Mannen med jernmasken levde, men Alexandre Dumas' tolkning om at han var kong Louis XIV's bror kan verken bekreftes eller avkreftes. Forfattere har gjort det, gjør det og vil alltid vri nok på historien til at den passer inn i settingen deres, hvorfor er det plutselig feil når jeg gjør det?

Takk Isabel og Marion! Kan hende jeg går for fort fram, og det skal jeg ordne på hvis jeg kommer noen vei med dette, men husk at han ikke akkurat forelsket, mer fascinert. Jeg må kanskje gjøre det tydligere hvis jeg skriver den om. Jeg kan avsløre at det ikke kommer til å være noe "BANG forelska"-fakter her.

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 21 Jan 2011 16:44
Robyn Ayabie
Jeg er egentlig enig i det Carina sier, selve handlingen går veldig veldig fort, og selv om jeg er villig til å akseptere den kjappe endringen av inntrykket han får av jenta, så skildrer du det litt for fort. Sakk ned, liksom, unngå fanfic-greia, og så er jeg ikke sikker på om jeg liker frampeket når han nevner at han en gang ville elske henne så og så høyt, når det er i en såpass Nåværende sammenheng.

Og så trenger du ikke å rette deg videre etter Sano, greit med historisk kritikk og sånt, det er noe av det viktigste du kan få; men vedkommende har nok ikke videre peiling hverken på historie, geografi eller ressonement innenfor begge; jeg tror vi kan trygt fastslå at det var RELATIVT fravær av typiske muslimske tankemønstre på kristi tid, og typiske holdninger om det sterkere kjønn vokste fram siden ifra hellas.
Ellers kan vi jo se på kinas overklasses hang til å snøre føttene til kvinner på den tiden, så jeg mener det tyder på at kvinnene sto høyt i kurs, til tross for at det var som mennenes pyntedukker.
Óg, om det var omkring etter jesu fødsel, så er det i oppbrytningstiden som leder til keiserdømmene, og ifølge små kilder, jeg har ikke satt meg videre inn i faktaene her, var kina demokratisk styresett også under keiserdømmene, Ikke gudedyrking av keiseren, liksom.

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 22 Jan 2011 19:36
Twiggy Watcliff
Jeg skrev den om littegrann, så prinsen ikke ble fullt så romlemantisk med en gang. Håper det ble bedre.

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 25 Feb 2011 09:32
Twiggy Watcliff
Del 2: En gjenstridig brud

”Hun er så… Annerledes,” sa jeg til far. ”Jeg ville ha trodd at du ønsket meg gift med noe litt mer spesielt…”
”Trenger du virkelig å diskutere dette videre, Huang Liang? Sjeldne blomster er ikke alltid de vakreste.” Jeg senket skuldrene og kastet et blikk bort på Mingzhu som satt sammen med Li Mei, fars favorittkonkubine. De snakket ivrig sammen mens Li Mei strøk Mingzhu gjennom håret med de tynne harpefingrene sine.
De to kvinnene var som Yin og Yang; Li Mei var sminket blek, håret var oppsatt og glinset av oljer. Hun var yndig, lav og tynn, og visste hvordan hun skulle bære silkeklærne. I motsetning til min kommende hustru, som var temmelig høy til å være kvinne, hadde synlige muskler og så virkelig ut som om hun skulle drukne i alle slørene, som hun hadde sagt tidligere.
Håret hennes var fremdeles litt pistrete til tross for at hun også hadde olje i det. Hun hadde motvillig gått med på å la dem sminke henne, men for å være ærlig syns jeg den så malplassert og litt latterlig ut. Det store blåmerket skinte gjennom det hvite pudderet.
”Jeg vil heller betegne henne som en urte enn en blomst,” hørte jeg Mao mumle bak meg. Når lillebroren min kritiserte min kommende hustru, følte jeg øyeblikkelig at jeg måtte forsvare henne, selv om jeg egentlig var enig. Det er ren refleks å motsi broren sin.
”Ja, du kommer nok til å finne en riktig fin blomst en dag,” mumlet jeg irritert og smalnet øynene mot den ufordragelige tolvåringen. ”Men det eneste hun kan brukes til, er dekorasjon. Urter kan i det minste lege!” Far kom med et spottende snøft.
”Hør, der biter du tilbake.” Stillheten varte en liten stund mens vi stod og så på alteret til mor. ”Har jeg fortalt dere hva deres mor gjorde mot meg første gang vi møttes?” Både jeg og Mao ristet på hodet. ”Hun lappet til meg. Vi ble begge så indignerte da fedrene våre fortalte oss at vi skulle gifte oss at vi ikke så på hverandre under bryllupsseremonien.”
Så jeg var altså ikke alene om å ha en litt respektløs forlovede, altså. Jeg kunne aldri ha sett for meg min mor slå på noen måte. Min rolige, fattede og høflige mor som hadde sagt klart i fra hver gang jeg snakket stygt om døtrene til fars hoffolk. Jeg kastet et blikk bort på Mingzhu og Li Mei igjen, og ble overrasket over å se at min forlovede lo. Det virket som om hun kom godt overens med Li Mei. Far merket det visst også, for han humret i det svarte skjegget sitt og la en hånd på skulderen min.
”Hvor langt inn i historien har du kommet?”
”Hun dro med seg dragen og forlot landsbyen,” svarte jeg kort og rynket brynene da de to kvinnene nærmest la seg på hverandre i latterkramper. ”Kan jeg få se dolken, far?”
Far nikket og satte kursen for inngangsdøren. Tjenerne, som til nå hadde ventet et stykke unna til far var ferdig med bønnen, styrtet til og inntok posisjonene sine. Jeg fulgte etter far med raske skritt, og overså masingen til Mao. ”Hvilken dolk? Men så svar da!”
--
”Hvem i alle dager er du?” Mingzhu var så sliten og medkjørt at hun knapt kunne svare mannen som stod i døråpningen før henne. Hun var på gråten, og etter en hel natts vandring med den tunge bronsedragen i armene, kjentes det ut som om lemmene skulle falle av. Mannen oppdaget dragen og sperret opp øynene. ”Er det en landsbyvokter? Hva er det du gjør med den, jente?”
”Den skal hevne mamma og landsbyen,” pep hun under mannens strenge blikk. ”Den og jeg! De sorte mennene skjøt moren min!” Da han hørte dette, bleknet ansiktet til den kraftige mannen betraktelig og han grep Mingzhu i skuldrene. De sterke hendene gjorde så vondt når de klemte rundt de slitte leddene at hun mistet dragen så den landet på steintrappetrinnet med et høyt klonk! Det trøtte barnet begynte å hulke.
Mannen ropte på konen sin, og da hun fikk se Mingzhu stående i tilgrisede klær og spor etter tårer i det skitne ansiktet, sperret hun opp øynene og løftet den lille jenta opp i armene sine. ”Kom her, kjære,” hvisket damen ned i håret hennes mens Mingzhu hulket inn mot den varme halsen.
Hun ble badet, fikk mat og en seng og sove i før de begynte å spørre henne om noe som helst. Mens hun lå stille under det varme, gode teppet, satte mannen fra tidligere seg ned på kne og stirret henne intenst inn i øynene. ”Hvem var de sorte mennene, jente?”
”De satte fyr på husene og drepte folkene,” hvisket hun og la armen rundt bronsedragen, som hun hadde insistert på å få ha med seg i sengen. ”De var slemme, også snakket de rart.” Mannen fikk et stramt uttrykk i ansiktet, og han så forskrekket opp på konen.
”Wei Ting, jeg tror hun snakker om hunere. Hvis de har angrepet hennes landsby, tar det ikke lang tid før de tar vår. Vi må flykte.”Mingzhu lukket øynene og hørte mannen, eller Heng som konen hadde kalt ham, gå ut på gaten utenfor. Etter kun ett par minutter kunne hun høre gongongen gjalle høyt, tre ganger etter hverandre i de tidlige morgentimene.
Senere fikk hun vite at menneskene i byen først hadde blitt sinte på Heng fordi det ikke var noen umiddelbar fare, men når mannen fikk fortalt om den lille jenta fra en landsby litt nord for denne som hadde dukket opp på trappen hans før solen hadde stått opp, hulkende og redd med en landsbyvokter i armene, hadde de forstått alvoret.
Heng hadde oppfordret alle til å dra så langt vekk som mulig i løpet av dagen. Når kvelden falt på ville ingen kunne vite om hunerne angrep eller ikke, de kunne tross alt ikke være langt unna når en femåring knapt hadde brukt en natt på å komme til landsbyen.
Hele byen var et eneste fullt kaos da Mingzhu ble vekket midt på dagen. Folk hadde pakket sammen alle de viktigste eiendelene sine og var forberedt på å gå for å varsle neste landsby nedover dalsiden. Så lenge de kom seg innenfor den store muren ville de være trygge, hadde Heng sagt. Mingzhu fikk sitte bak på kjerra til Wei Ting og Heng, som ble trukket av to store okser.
Bronsedragen lå ved siden av henne og skinte i sollyset. Den store gjenstanden fikk Mingzhu til å undre seg over hvordan hun hadde greid å bære den med seg så langt som hun hadde. Hun forstod at den ikke kunne være med å hevne landsbyen når den var så stor og hun var så liten, og tanken resulterte i at hun begynte å hulke igjen.
Hun kunne ikke bryte løftet; hun kunne ikke bare gi opp å hevne moren og landsbyfolkene på den måten.
Heng, som gikk ved siden av kjerra og drev oksene fremover, kikket bort på henne med et bekymret blikk. ”Hva er det nå du gråter for, barn,” sa han sørgmodig og strøk piken over håret. Mingzhu bevret med underleppen og myste mot ham mens den venstre hånden hvilte på dragens hode.
”Jeg kan ikke bære dragen,” klynket hun. ”Og da kan jeg ikke hevne landsbyen min med den!” Mannen ristet på hodet og rynket brynene. Det var tydelig at han ikke likte tanken på at et barn skulle hevne noe som helst. Men han forstod ønsket hennes, og han var også temmelig sikker på at piken aldri ville overlate hevnen til noen andre. Når hun hadde greid å dra med seg en slik bronseskulptur så langt som hun hadde, måtte hun være proppet med viljestyrke.
”Jeg er smed,” sa han prøvende. ”Jeg kunne smidd den om for deg…” Det tok litt tid før det gikk opp for henne hva yrket innebar, men da hun forstod det tørket Mingzhu tårene. Heng begynte å foreslå forskjellige gjenstander han kunne smi den om til som ikke var skarpe, men den lille jenta protesterte strengt mot alt han foreslo. Hun skulle ha noe skarpt, og mer var det ikke å si om den saken.
De kom tilslutt frem til en løsning; en liten, hendig dolk på omtrent sju tommer. Piken visste ikke egentlig hva tommer var, men da Heng viste med fingrene nikket hun ivrig og tørket tårene med håndbaken. Etter et par tause minutter snudde Mingzhu seg mot Wei Ting, Hengs kone, og spurte om hun kunne sy en lomme til dolken. ”Jeg vil ikke skjære meg selv,” sa hun da Wei Ting spurte om hun ikke ville ha en ordentlig slire til den isteden. ”Men jeg vil ikke at noen skal se den heller, for da kan de ta den.”
Wei Ting så sørgmodig bort på mannen, som gikk og ristet på hodet for seg selv.
”Hevn er ikke noe for barn, og spesielt ikke piker,” sa hun høyt, mest til seg selv og mannen, men det var Mingzhu som svarte henne.
”Jeg hjelper bare dragen. Den er ikke noe barn.” Det eldre paret bestemte seg for å late som om de trodde henne.

--

Jeg hadde nok fått alvorlige konsekvenser for det, men da jeg fant Mingzhu sovende i min seng den kvelden hadde jeg mang en ønskedrøm om å starte en virkelig voldsom krangel med far. Tjenerne fortalte at han hadde bestemt hvor hun skulle sove, og hun hadde lagt seg veldig tidlig, like etter middagen. Jeg trodde far var anstendig nok til å tildele henne et eget rom til vi ble bedre kjent, men da jeg omsider gikk lei av studiene mine i biblioteket ved midnatt og trasket inn på rommet mitt med et par tjenere som hjalp meg inn i nattklærne, oppdaget jeg at min ufrivillige forlovede lå sammenkrøpet i dyp søvn. Håret hennes lå utslått på puten, og hvis hun hadde stått ville det nådd henne til halebeinet.
Jeg holdt på å begynne å kjefte tjenerne huden fulle, men de forklarte situasjonen i rekordfart og sa at det var keiserens ord. Jeg trakk pusten dypt for å gjenvinne kontroll over meg selv. Jeg var søvnig, og det gjorde meg irrasjonell. Jeg måtte bare legge meg litt. Hvis jeg la meg helt ytterst på madrassen, ville jeg nok ikke røre ved henne eller vekke henne.
Der tok jeg dessverre feil. Akkurat i det hodet mitt traff puten, traff neven til Mingzhu hodet mitt. Hun ropte ut i panikk og kavet seg ut av lakenet samtidig som hun klynket og krøket seg sammen som om hun var redd for å bli slått.
Jeg forstod hva det dreide seg om ganske fort. Først ble jeg fornærmet over at hun sammenlignet meg med de forhatte hunerne, men det var egentlig irrelevant av meg. Det var nok rutine for henne. Vekkes om natten, bli slått fordi hun kjempet i mot og deretter tvinges til å tilfredsstille de onde demonene bare fordi hun var kvinne og fysisk svakere.
Hun tumlet av madrassen med et panisk skrik, men da det gikk opp for henne at jeg ikke var den hun hadde trodd, bøyde hun nakken i skam og begynte å gråte. Det usminkede ansiktet var fordreid i smertegrimaser; indre smerter, de verste sår av alle. Jeg svelget dypt og slo blikket ned. ”Jeg beklager at jeg skremte deg.” Hun hulket utrøstelig, og tjenestepikene kom ilene til for å prøve å roe henne ned. Jeg forstod raskt at den hvesende hviskingen ikke hjalp. Sår i sjelen leges ikke av halvstrenge beskjeder som ”en kvinne skal aldri vise seg i en slik følelsesmessig tilstand for en mann, og spesielt ikke en prins! De må ta dem sammen!”
Jeg viftet tjenerne vekk, men greide ikke tvinge meg til å klappe Mingzhu på skulderen. ”Ikke vær redd. Ta den tid du trenger.” Hun så ikke opp på meg før flere minutter etterpå, når hulkene hadde stilnet og hun igjen pustet rolig og kontrollert.
”Jeg beklager, deres høyhet. Jeg kan sove på gulvet.” Stemmen hennes var lav, dyp og underlig hul. Som en svart silkekappe uten et menneske inni. Uten noe som kunne gi den liv.

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 28 Feb 2011 01:13
Marck Carhal
Du kan da ikke stoppe der D: Jeg vil vite hva som skjer videre/finne ut hva alt betyr!!!!
Jeg vil ikke kommentere annet (før du har postet mer av historien, sånn at jeg forstår det) enn at det er veldig bra skrevet, og at du tvinger leseren til å fortsette å lese (noe som forøvrig er positivt:D)
Jeg liker det og vil ha mer:)

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 17 Apr 2011 12:23
Twiggy Watcliff
Jeg endret litt på dette kapittelet så det strekker seg over et lengre tidsrom. Om det skal bli noe roman-aktig, skal den i allefall ikke bli en lang roman. Og jeg vil gjerne ha respons igjen. D:

Del 3: Dødens dal

”Slik, barn. Nå ligger dolken trygt gjemt inne i ryggen på kjolen din, så hvis du skal bruke den må du rive ut foret. Ikke vær redd, den kan ikke stikke deg. Jeg sydde inn en slire.” Wei Ting klappet piken på hodet og kysset pannen hennes. Den lille piken gjespet og smilte bredt til den eldre kvinnen som hadde brukt hele dagen på å sy om kjolen hennes.
Det var to dager siden de hadde forlatt landsbyen til Heng og Wei Ting, og folk hadde begynt å føle seg tryggere. Noen hadde faktisk begynt å påstå at alt var løgn, og forsøkt å få med seg folk tilbake til hjemmene sine. De måtte etter hvert gi opp, fordi få mennesker trodde på dem. Heng og Wei Ting hadde aldri hatt en datter, spesielt ikke en så liten en, så det kunne neppe være tilfeldig.
Heng hadde satt opp teltet sitt i utkanten av fjellkløften, under et stort tre som gav følelsen av trygghet. Mingzhu kunne se lyset fra bålene som var spredt rundt om i dalen gjennom teltduken. Hun lukket øynene og grep etter kjolen sin, som lå pent foldet ved siden av hodeputen. Der. Hvis hun kjente veldig godt etter, kunne hun kjenne bronsedolken gjennom stoffet.
”Nå kan jeg ta deg med meg hvor som helst,” hvisket Mingzhu og klemte hånden rundt den utydelige konturen av skaftet på dolken. Hun kunne ikke kjenne at den var formet som et dragehode, nesten identisk med det som hadde vært på den store landsbyvokteren, men hun visste det. Når Heng hadde vist den til henne, hadde hun kjent en varme inne i seg som hun bare hadde kjent de gangene moren la armene rundt henne og hvisket at hun elsket henne. Hun var glad i Heng og konen hans.
Hun så konturene til den kraftige mannen og den lille konen hans som holdt rundt hverandre der de satt utenfor teltet og hvisket fortrolig med hverandre. Wei Ting kunne være hennes nye mor, og Heng kunne være den nye faren; erstatte han som hadde dødd før Mingzhu hadde rukket å bli kjent med ham.
Plutselig hørtes en høy vislelyd, og skikkelsen til Heng sank sammen med et smerterop. Ut fra skulderen hans stod en pil; Mingzhu kjente omrisset godt, og hun forstod med en gang hva som skjedde. Wei Ting hylte også, og brast i gråt da enda en pil gjennomboret mannens nakke. Blodet sprutet ut over teltduken da Wei Ting fikk en pil i brystet i det hun reiste seg, og Mingzhu klynket fortvilet. Hun forstod at hvis hun skrek, ville det skape problemer for henne.
Bråket fra hundrevis av blodtørstige hunere og paniske mennesker som var i ferd med å bli slaktet, ble for mye for henne. Hun hadde mest lyst til å løpe gråtende ut til Heng som nå lå død eller døende der ute sammen med konen sin, men da kunne pilene treffe henne også; såpass visste hun.
Hun akte seg fremover på magen frem til teltåpningen og kikket ut. Det stod mange store, fryktinngytende menn i skinnklær like utenfor åpningen, heldigvis med ryggen til. På bakken like foran henne lå Wei Ting med oppsperrede øyne, knapt pustende. Med sine siste krefter greide hun og løfte hånden for å peke. Med leppene formet hun ordet ”løp”.
Mingzhu nikket og krøp inn i teltet igjen. Moren hadde alltid sagt til henne at hun aldri måtte være for redd til å tenke klart. Hvordan kunne hun komme seg ut uten å bruke åpningen? Hun husket at Heng hadde lagt fra seg utstyrsbeltet sitt inne i teltet, og rotet det fram fra under dynen hans. Han hadde ingen kniver i den, men han hadde en annen skarp gjenstand hun aldri hadde sett før. Den fikk duge. Hun krøp bort til den motsatte siden av hvor teltåpningen var, stakk redskapet inn i lerretet og fikk laget en stor nok åpning til at hun kunne krype ut.
Hun så seg ikke tilbake. Hun trengte ikke, for hun visste allerede hvordan det så ut. Døde mennesker og telt som stod i brann. Noen av de døde menneskene hadde hun blitt kjent med. De hadde passet på henne. Og nå var de døde.
Da hun hadde kommet seg opp den bratte bakken i slutten av fjellkløften og skulle til å ake ned på den andre siden, kjente hun en stor hånd klemme hardt og vondt rundt den sarte skulderen hennes. Piken kastet seg rundt og møtte blikket til en kraftig mann med mørke, onde øyne og et stort, ondskapsfullt glis. Hun satte i et hyl så høyt at mannen slapp et øyeblikk. Automatisk begynte hun og lange ut så fort hun kunne nedover den bratte bakken, men skriket hennes hadde varslet noen av de andre hunerne. Hun prøvde å snu for å løpe til siden, men endte med å brase inn i en bueskytter som stod for å ta henne i mot.
Hun hylte igjen, men da hun forstod at denne ikke kom til å slippe henne uansett hvor høyt hun skrek, gikk hylingen over i gråt. Wei Ting, Heng, moren… Alle hun hadde vært glad i var ikke lenger, og alt hun hadde igjen var dolken i som lå innpakket i kjolen hennes. Hun kunne kjenne vekten av den, men selv ikke å vite at den fremdeles var der, var det noe trøst i.
--
Noe av det vanskeligste jeg vet, er å konfrontere kvinner når de gråter, og det var det Mingzhu gjorde nå. Hun hadde mistet alle som kunne ta vare på henne, så jeg forstod henne godt, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle vise henne medfølelsen hun fortjente nå når hun satt der og hulket stille ned i ermene sine. Jeg ville ikke gi henne inntrykk av at jeg elsket henne eller ville at hun skulle bli min hustru, men jeg ville heller ikke sitte der som en kynisk steinstøtte og se på at hun sørget.
Jeg ba til forfedrene mine om hjelp til å ta hånden hennes og si at jeg sørget med henne, for det gjorde jeg. Jeg var bare så usikker. Jeg vet ikke helt hva jeg var usikker på, jeg tror kanskje det var hele situasjonen, men jeg greide til slutt å tvinge meg til å ta hånden hennes. Den var myk, fingrene var kalde og bleke og minnet meg om porselen. Jeg strøk tommelen over håndbakken hennes og sendte henne et medlidende blikk.
Blikket hennes vek mitt, ikke av skam, men en ubestemmelig og underlig blanding av forlegenhet og irritasjon. Jeg anså den som enda et tilskudd til mangelen på respekt, men skjøv det tilside med et dypt sukk. Det gikk opp for meg at hun ikke hadde trukket til seg hånden.
”Jeg beklager dine tap,” sa jeg høytidelig før jeg klemte forsiktig rundt hånden hennes og slapp den. ”Det smerter meg å høre om dem.” Jeg reiste meg og ropte inn tjenerne. De kom strømmende inn døren, klare til å hjelpe oss ut av nattøyet. Jeg lurte på hvor lenge de hadde stått der. Mingzhu reiste seg forsiktig opp og ble raskt assistert av tre tjenestepiker som trakk henne med seg for å gjøre henne presentabel.
Hun var mye høyere enn alle tjenestepikene, og det lange, sorte håret bølget ned langs den unormalt kraftige ryggen og de sterke skuldrene. Jeg hadde virkelig aldri sett en jente som Mingzhu. Hun var det mest unike mennesket jeg hadde møtt noen gang.
”Prins, de må rette ut armene så vi får på dem kappen,” pep en ung tjenerjente; datteren til kjøkkenmesteren, hvis jeg ikke gjettet feil. Hun var på Mingzhus alder, og i motsetning til min kommende hustru var hun veldig spinkel. Det overrasket meg at hun greide å løfte brettene med te og fatene med mat helt uten hjelp hver gang.
Jeg strakte armene ut til hver sin side, og tjenerne hektet på meg silkeplagget med varsomme bevegelser. Plutselig gikk dørene opp, og Li Mei kom inn med røde roser i de sminkede kinnene. Hun så strålende ut som alltid, og hadde det ikke vært for at hun var tidlig i trettiårene og hadde oppdratt meg etter at mor døde, ville jeg ha vært dødelig misunnelig på far. Hun bukket dypt og smilte moderlig til meg.
”Hvor er Mingzhu? Det er straks frokost, men jeg ønsker å se henne før den tid. Hun må vite at din far vil gi henne en medaljong for hennes tapperhet, og han vil gjøre det til en seremoni i hagen.” Jeg smilte tilbake til Li Mei og nikket respektfullt til henne.
”Jeg skal fortelle henne det.” Konkubinen sukket tungt og slo blikket ydmykt ned.
”Jeg skal gi henne den gamle tiaraen min, hun vil se så vakker ut med den. Det er derfor jeg har kommet hit. De er virkelig heldig, prins Huang Liang, som kan få en slik hustru. Hun er en utsøkt pike. Bare på de siste to ukene har hun åpnet seg for meg, og hun er også underholdende og intelligent hinsides alle piker jeg kjenner som er på hennes alder.” Jeg snøftet, men det mistet den sarkastiske klangen jeg hadde tatt sikte på.
”Ja vel, lever budskapet ditt selv.” Li Mei grep hånden min med de små, elegante fingrene sine og kysset håndbaken min.
”Takk, prins.” Hun forsvant inn bak forhenget hvor Mingzhu fikk håret ordnet, og jeg kunne høre de to kvinnene hviske til hverandre. Det ble lite fnising, jeg antok at Mingzhu fortalte om hva som hadde skjedd den natten. Det minnet meg forresten på at jeg var i ferd med å få en kul i pannen. Mens jeg ventet på at tjenerne skulle bli ferdig med Mingzhu, fikk jeg datteren til kjøkkensjefen til å kjemme håret mitt.
Mingzhu hadde fremdeles den heslige blåveisen som dekket halve ansiktet hennes, så sminken så ikke mye bedre ut enn den hadde gjort dagen før. Men uansett hvor kresen jeg fant meg i å være, kunne jeg ikke prøve å lyve vekk at Li Mei hadde hatt rett; Mingzhus hår hadde virkelig godt av tiaraen. Den satt så pent på henne at det overrasket meg.
”Skal vi gå til frokost, herre?” Det var Mingzhu som snakket, og det traff meg som et slag i magen. Hadde hun virkelig kalt meg herre? Jeg hadde vært overbevist om at jeg ikke kom til å få henne til å kalle meg ”herre” eller ”min herre” om jeg så hadde forsøkt å vrenge det ut av henne med makt. Jeg tror hun gjorde det bare for underholdningens skyld, for gapet mitt fikk henne til å kvele et fnis. Li Mei snek armen sin under armen til Mingzhu og trakk henne varsomt med seg mot spisehallen.
Jeg fulgte sakte etter dem mens jeg undret meg over hvordan Mingzhu fremdeles greide å leve. Hun hadde blitt slått og brukt av morderne til alle sine nærmeste, og allikevel hadde hun ikke tatt livet av seg. Jeg visste om mennesker innad i fars hoff som hadde tatt livet av seg for mindre. Tanken vekte enda mer respekt i meg for den unge piken.
Så hvorfor kunne jeg ikke elske henne? Jeg hadde ikke en gang kjent henne i en måned, det var jo grunn nok i seg selv. Men gjennom de to ukene hadde Mingzhu vist seg fra så mange forskjellige sider; barnsligheten da hun hoppet fra kirsebærtrærne til den sårbare, traumatiserte kvinnen hun hadde vært den første natten. Hun hadde også i løpet av disse ukene sjarmert store deler av mennene i fars hoff, slik at hver gang jeg passerte dem, bukket de gjerne kort og sa at jeg hadde fått en utsøkt forlovede. Jeg var ikke helt enig.
Hadde planen vært at hun skulle gifte seg med Mao i stedet og bli min svigerinne, tror jeg hun hadde blitt en interessant samtalepartner å ha. Men vissheten om at det var jeg som skulle gifte meg med henne gjorde meg mindre snakkesalig. Jeg hadde så smått begynt å håpe at far ville la meg bestemme hvem jeg skulle gifte meg med selv, siden det ikke ble snakket om noe giftermål gjennom de tjue årene av mitt liv, men plutselig stod hun der med blåmerker over hele kroppen og klær som knapt kunne kalles klær.
Jeg måtte innse at jeg faktisk var en smule bitter. Og jeg hadde også dårlig samvittighet for dette; det var jo ikke Mingzhu som hadde utnevnt seg selv til heltinne og bestemt at hun skulle gifte seg med meg.
Jeg håpet jeg snart ville komme til enighet med meg selv. Både for Mingzhu’s skyld og min egen.
--
Mingzhu hadde et ubeskrivelig talent for dans. Før middagstid den tjuefjerde dagen hun bodde i palasset hadde Li Mei tatt henne med ut i hagen for å lære henne noen danseteknikker så hun senere kunne vise hoffet hva hun var god for. Jeg vet ikke helt om Mingzhu likte tanken; hun hadde nok danset for å underholde litt for mange ganger tidligere, men hun fulgte lydig etter.
Når fars bankett til ære for Mingzhu var over, satt jeg og far bøyd over ett bord og så på den nye krigsstrategien fars general hadde satt opp. Den irriterte meg. Generalen hadde vært til stede da Mingzhu fortalte hele historien sin, men den eneste endringen han hadde gjort var å sende noen få små tropper med fotsoldater for å patruljere langs muren i nord, hvor hunerne i følge Mingzhu planla og komme.
I det jeg skulle til å protestere mot idiotien til generalen, åpnet tjenerne døren og Li Mei kom inn med en brydd Mingzhu i hælene. De to kvinnene bukket til oss. ”Herre,” sa Li Mei til far og bøyde nakken respektfullt. ”Vi har noe å vise dem…” Hun ble avbrutt av Mingzhu, som hadde satt seg ved siden av meg uten tillatelse og fnøs høyt over strategiplanen.
”Jeg håper virkelig hans høyhet vet hvilken retning nord er,” sa hun overlegent til meg og kastet på hodet. Generalen skvatt til; han var av den tradisjonelle typen som foretrakk tause kvinner fremfor intelligente. Det moret meg.
”Nei, opplys meg, kjære forlovede,” svarte jeg med ironi i stemmen da generalen skulle til å åpne munnen for å påpeke frekkheten hennes. ”Hva har vi gjort feil?”
”Alt, nærmest,” svarte piken og grep et par brikker som skulle forestille den keiserlige hæren. ”Disse må flyttes opp til den nordlige muren. De hunerne dere har observert i øst, er der for å lure dere til å styrke vaktholdet der og dermed svekke vaktholdet hvor de egentlige styrkene kommer inn.” Generalen reiste seg fort, og et øyeblikk var jeg sikker på at han var i ferd med å slå piken som endret på planene hans. Jeg fikk øyeblikkelig en voldsom trang til å beskytte Mingzhu, slik som jeg gjerne gjorde i mine og Mao’s ordkriger, så jeg reiste meg jeg også.
Til min store overraskelse reiste Mingzhu seg samtidig med meg. Hun så generalen inn i øynene og hevet brynene mot ham. ”Var det noe de ville, herr General?” Generalen lot blikket gli fra Mingzhu til keiseren, også til meg. Jeg undrer meg fremdeles over hvorfor far fant det for godt å klukke av latter i akkurat det øyeblikket.
”Sitt ned, sitt ned alle tre. Nå, Mingzhu, hva vil du at vi skal gjøre?”
”Men deres høyhet, hun er kvinne,” sa Generalen forferdet og sendte Mingzhu et blikk som om hun var et ufyselig insekt. Jeg kunne ikke dy meg; jeg var tross alt et hakk høyere på rangstigen enn ham. Dessuten var Mingzhu min fremtidige hustru, og den eneste som skulle få hakke på henne, var meg.
”Hadde det ikke vært for kvinner, hadde ingen av oss sittet her nå, general.” Jeg kjente plutselig en hånd på skulderen, og oppdaget til min overraskelse at det var Mingzhus. Hun smilte takknemlig og lot hånden falle ned langs siden. Det var som om hun gav meg tillatelse til å fortsette; det føltes veldig merkelig, for den eneste kvinnen som noensinne hadde kunnet bestemme over meg, var min mor. Jeg kremtet kort, litt betuttet over den uvante holdningen til heltinnen, før jeg fortsatte å overbevise generalen om hennes pålitelighet. ”Mingzhu har levd med hunerne; hun vet om planene deres, svakhetene og styrkene, og hun har greid å rømme fra dem. Jeg er sikker på at det kan lønne seg å gjøre et unntak denne gangen. Hadde hun vært en vanlig, tilfeldig hoffkvinne hadde jeg sannsynligvis delt dine meninger, men ikke nå.”
Generalen sank tilbake i sittende stilling og så motvillig på at planene hans måtte vike for en krigsstrategi som selv han måtte innrømme at var bedre enn den forrige. Mens hun skjøv på brikkene til de forskjellige hærene, fortalte Mingzhu alt hun visste om hunernes posisjoner. Hun fortalte at de brukte vanskelig terreng til sin fordel, og at favorittstrategien deres var pilregn. Ofte sendte de speidere inn i leirer for å sette fyr på forsyningstelt og vogner. De var smidige og kunne snike seg inn nesten hvor enn det skulle være.
”Aldri føl dere trygge. Å undervurdere dem er det dummeste dere kan gjøre. Dere kan sette opp hundre tungt bevæpnede soldater rundt hvert telt, og allikevel vil de kunne finne en måte å svekke dere på. Jeg har vært vitne til det i mange år.”
”Vet de ikke at du er her? Endrer de ikke strategi nå som du har rømt?” Selv generalen fulgte med nå. Jeg holdt på å påpeke det, men bet det i meg. Det ville være dumt av meg og ødelegge samarbeidsevnen ved å såre stoltheten hans.
Mingzhu så på ham i taushet. Jeg så forventningsfullt fra henne til far, og så tilbake igjen. Denne delen av historien hadde jeg ikke hørt ennå.
”Hvis de hadde fulgt med da jeg fortalte om det forleden, ville de visst det.” Hun kastet et raskt blikk på meg før hun reiste seg og bukket lett og satte kursen mot døren i taushet. Li Mei bet seg i leppen og skyndte seg etter henne. Før hun forlot rommet, bukket hun dypt mot oss og smilte kjærlig i fars retning.
”God ettermiddag, mine herrer.”

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 26 Mai 2011 15:02
Twiggy Watcliff
UH neivel. Savner respons. Vel. Her er landsbyvokteren i historien om Mingzhu. Tegnet og fargelagt selv.

Bilde

Ikke sånn utrolig bra, men ja.

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 30 Mai 2011 10:25
Sine Metu
Du kan kalle det en novelle hvis den er på maks 30 sider.

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 08 Jun 2011 12:24
Twiggy Watcliff
Bilde
Ignorer at kvistene er litt rare. Jeg likte grantrærne. :3

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

InnleggSkrevet: 08 Jun 2011 15:28
Pynasta Kandarin
Kjempefin, digger skyene!

Eneste er at jeg savner litt... hva skal jeg si da... Vel, bakken ser litt ut som om du bare har lagt skygger rett på hvitt.

Men finfine bjørketrær Og grantrærne også.