Responsdilldall: Ny oppdatering; Dikt - Be a man

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg sesica » 21 Jan 2012 14:32

AWESOME!
Sina - Caine - Maximillian
sesica
Gygrids yndling
 
Innlegg: 612
Registrert: 10 Jun 2010 15:25
Bosted: Oppe i treet utenfor huset ditt -


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 04 Feb 2012 14:57

JEG HAR SPILT INN EN NY SANG. Men jeg får ikke lastet den opp. Sååå... Add mah MSN if yah wanna hear.

twiggy_watcliff@hotmail.com
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Lucien Z. Scabior Wrath » 04 Feb 2012 19:36

Wow. Søt tegning n_n
Bilde
- Lucien Z. Scabior Wrath
- Aderyn Grady
Brukerens avatar
Lucien Z. Scabior Wrath
Tanketank
 
Innlegg: 529
Registrert: 06 Jan 2011 16:17
Bosted: The beard of Albus Doumbledore.


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Marck Carhal » 05 Feb 2012 02:08

Jammen jeg har ikke msn!
Ka du syns om aksjekursan?
Marck Carhal
Klysekulemesteren
 
Innlegg: 5381
Registrert: 23 Des 2009 00:57
Bosted: Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 05 Feb 2012 02:16

Marck Carhal skrev:Jammen jeg har ikke msn!

WHAT huleboer. Her, fiksa det.
http://kiwi6.com/file/2d5pm51k3g
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Marck Carhal » 05 Feb 2012 02:37

MSN er så 2007. Skype ftw.
Du har en veldig pen stemme, med mye kraft. Du er flink!
OG. Er det egenkomponert? Det er i allefall en pen sang, og den passer deg bra. Men du har en del å jobbe med melodimessig. Blir veldig mange toner, og veldig lite innhold, men det virker som om teksten her er i hovedfokus (noe som i for seg er greit nok, men for meg personlig - som ikke hører så mye på teksten - så er det ikke gunstig). I tillegg er det vanskelig å høre forskjellen mellom vers, refreng, brigde osv.
Ka du syns om aksjekursan?
Marck Carhal
Klysekulemesteren
 
Innlegg: 5381
Registrert: 23 Des 2009 00:57
Bosted: Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 05 Feb 2012 03:01

Sangen er skrevet og fremført av meg. Dette er tross alt bare en demo til folkehøyskoleopptak, så det er ørlitegrann slurvete. Takk for tilbakemelding!
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Marck Carhal » 05 Feb 2012 03:03

Oi. Det høres jo ut som sangen er dårlig. DEN ER BRA ALTSÅ! Men hvis du vil forbedre deg :)
Ka du syns om aksjekursan?
Marck Carhal
Klysekulemesteren
 
Innlegg: 5381
Registrert: 23 Des 2009 00:57
Bosted: Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 05 Feb 2012 03:05

Marck Carhal skrev:Oi. Det høres jo ut som sangen er dårlig. DEN ER BRA ALTSÅ! Men hvis du vil forbedre deg :)

Jeg skal på folkehøyskole. Der møter jeg sikkert et band som vil ha meg med, også kan de hjelpe meg å gjøre den enda bedre! Jeg gleder meg. :3
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 11 Feb 2012 00:41

Okei. Til de som husker "Drageøya": Her kommer historien om James. Håper den faller i smak. Den er skrevet i en relativt kreativitetstørr periode, men skitt la gå. Første avsnitt kommer her.


Det du nå leser, er en fortelling om et hardt liv. Et liv fullt av tap, sorg, trusler og smerte. Men det har også gode minner, for jeg lever i troen på at det ikke finnes ett eneste menneske som ikke har opplevd gode ting.
Store deler av mitt nå tjueåtte år lange liv, har gått bort til å leve i det som må være verdens verste by. Byen hvor luften er så tung av sot at det er vanskelig å puste. Byen som dekker deg i grå aske hvis du ikke går med paraply eller sitter i en lukket hestevogn. Byen som lukter av overbefolkning og fiskemarkeder, byen hvor de fattige blir satt i fengsel, sent på fattighus, eller blir overlatt til seg selv på gaten til tross for at mange av dem bare er barn.
Byen hvor det er umulig å komme seg opp og frem med mindre du har en betydelig startkapital. Byen London, det britiske imperiets hovedstad og et helvete for den som ikke fødes for å arve en tittel eller et eierskap.
Moren min var hore. Jeg har ikke noe behov for å male på sannheten; hun solgte kroppen sin til fremmede for et pund per gang, og halvparten av det pundet hun tjente, gikk til bordelleieren: En kynisk jævel kalt Harrison Bassiner, som i tillegg til å styre et bordell hadde ei opiumsbule ett eller annet sted i byen. Styggrik og feit som en overfora purke var han. Jeg ble til på grunn av mammas såkalte jobb; født i ei bakgate og oppfostra på et bordell. Faren min het Stanley Greyfield og var en nyrik fabrikkeier hvis daværende forlovede visstnok var ei knusktørr kjerring som nektet å spre beina før de var gift.
Det var så vidt mor fikk ha meg boende i bordellet av Bassiner. Hun måtte trygle og be ham om ikke å kaste meg ut, i tillegg til at hun måtte betale mer for å bo der. Bassiner godtok det «så lenge horungen ikke hindrer deg i å gjøre arbeidet ditt!»
Helt til det året jeg fylte elleve, var mor det eneste mennesket jeg stolte på og elsket. Men en lun kveld tidlig på sommeren i 1880, stod hun på feil gatehjørne til feil tid. Akkurat i det hun var i ferd med å kapre en kunde, en ung mann som jobbet i Scotland Yard, kom en løpsk hest med en stor hestevogn etter seg galopperende rundt hjørnet på motsatt side av gaten og svingte inn mot Archer Street. Vognen veltet og dro med seg det forskremte dyret i et vilt kast over gaten. Mannen fra Scotland Yard rakk å hoppe unna, fordi han sto på riktig side av lyktestolpen som stanset vognen. Mor gjorde ikke det.
Den unge mannen fra Scotland Yard fant bordellet mor hørte til og fortalte Bassiner hva som hadde skjedd. Den gamle grisen hentet meg egenhendig for å kaste meg ut på gaten, etter at han hadde forsikret etterforskeren om at Christie «the Red Rose» Harvey ikke hadde noen hun måtte ta seg av.
Det fullverdige møtet med gatelivet var overveldende og skummelt. Da jeg fant ut at jeg slett ikke var det yngste barnet som hadde mistet foreldrene mine og havnet på gata, sluttet jeg å synes synd på meg selv. Istedenfor ble jeg en følelseskald drittunge som holdt seg unna andre og ikke ville hjelpes, selv om det hendte at jeg ble spurt om jeg ville sove sammen med folk for å holde varmen. Det gikk greit gjennom sommeren. Jeg stjal litt mat her, fikk litt mat der, gikk dager av gangen uten å spise, men jeg levde. Det var i slutten av september at det gikk opp for meg at jeg kom til å dø. Det begynte å bli så kaldt om nettene at jeg pustet frostrøyk når jeg våknet, og ofte måtte jeg stå opp midt på natten for å få varmen i meg.
Savnet etter mor, god natt-historiene og sangene hennes, samt vissheten om at jeg kunne fryse i hjel når som helst, gjorde at jeg gråt meg i søvn hver natt. Jeg begynte å akseptere når andre barn kom krypende innunder kjerrene eller i trappeoppgangene jeg hadde funnet som ly og spurte om vi kunne holde varmen sammen.
Det sluttet jeg brått med da jeg en bikkjekald morgen i begynnelsen av november våknet opp ved siden av ei ihjelfrosset jente på åtte.
Jeg stjal aviser fra avisgutter og solgte dem for å få rå til mat. Jeg stjal klær som hang på klessnorer jeg kunne nå opp til. Jeg fikk dårlig samvittighet, for som regel tilhørte klærne folk som var nesten like ille tilredt som meg selv, men jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle dø. Av og til kunne jeg sitte sammenkrøpet i ly av en trapp, hutrende med sammenbitte tenner og bare be om at Gud så oss fattigfolk også, ikke bare rikingene som kunne bygge kirker for ham. Jeg ba om at mor skulle passe på meg, hvis hun var i himmelen. Det kunne jeg jo ikke vite om hun var, for det var jo ikke sikkert at Gud slapp inn horer som henne og tyver som meg i paradis. Jeg avsluttet hver bønn med et trassig og utfordrende ‘hvis du finnes. Amen’.
Det var som om jeg ville lure Gud til å vise seg ved at jeg tvilte på ham. Han tok meg på senga da han gjorde det.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 27 gjester

cron