Responsdilldall: Ny oppdatering; Dikt - Be a man

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 08 Mar 2012 20:12

Andre avsnitt av Historien om James. Vær så snill å gi meg litt respons, a.

Han sendte en engel til meg. Denne engelen hadde verken vinger eller glorie, og hun var så langt fra edru og jomfruelig som en kan komme. Men hun var en engel like fullt.
Det var en av mange kvelder jeg trodde jeg skulle fryse i hjel. Jeg satt ved inngangen til et smug med en stjålet bomullsskjorte godt pakket rundt meg i det ei brisen hore med vilt, løst hår som flommet nedover de smale skuldrene kom stolprende forbi. Hun var kun iført korsett, et ullsjal og et flommende skjørt som var helt frynsete nederst. Jeg hørte klapringen av treskoene hennes stoppe et par sekunder etter at hun hadde passert meg. Jeg hørte henne snu seg og ta et par skritt mot meg. Jeg skvatt litt da et par hender tok tak i skuldrene mine og forsøkte å dytte meg opp.
«Du dør hvis du sitter her i natt, småen. Bli med meg. Har en leilighet borti gata her, du kan få sove der, i hvert fall i natt.»
«Du får ikke gjøre noe med meg,» hvisket jeg; stemmen min var nesten borte på grunn av kulden. «Du får ikke se meg naken.» Hora utstøtte et lattersnøft.
«Nei, småen, du får ikke se meg naken heller, for det ser ikke ut til at du betale for deg. Kom nå, før vi fryser i hjel begge to!» Jeg stablet meg på beina og støttet meg til den kalde steinveggen ved siden av meg.
«Hvorfor vil du ta meg med hjem da?»
«Fordi du fortjener en sjanse til å leve du også,» sa hun, før hun grøsset av kulden og tok noen ustøe skritt mot meg. «Kom her, vi har ikke hele natta.»
Den rødhårede hora nærmest slepte meg etter seg nedover gaten og inn i en skitten liten bakgård. Hun trakk meg bort til en av dørene, stakk hånden inn gjennom det knuste vinduet som var tildekket av et skittent tøystykke og ristet i dørhåndtaket. På en eller annen måte gikk døren opp, og det bitte lille rommet innenfor kom til syne. De eneste møblene der inne var en liten kakkelovn, en krakk, en bøtte med kull og en seng.
Hora fyrte opp i kakkelovnen og satte seg ned på sengen med et stønn. «Så, småen. Hva heter du? Jeg heter Mary. Men du kan kalle meg Ginger, eller Emma, eller egentlig hva du vil. Alle andre gjør det.» Jeg gav blaffen i at jeg var gjest. Jeg krøp opp i sengen, trakk teppet som lå i fotenden rundt meg og lente meg bakover mot veggen. Hora, eller Mary som jeg nå burde kalle henne, trakk føttene ut av skoene og satte seg helt inntil meg. Hun var varm til tross for at leiligheten var kjølig, og jeg lot henne ta hendene mine i sine egne og gni dem varme.
«Jeg heter James,» svarte jeg lavt og utmattet. Teppet var varmt og behagelig, og det var som om det hvisket til meg at jeg skulle stupe ned på puten og sove så lenge jeg bare kunne. Mary slapp hendene mine og trakk meg istedenfor mot seg. Jeg strittet litt imot først, men fant ut at jeg rett og slett ikke orket noen kamp nå. Det viste seg at jeg trodde helt feil om henne. Hun holdt rundt meg og lot hodet mitt hvile mot det varme brystet hennes mens hun strøk meg over håret og nynnet på en sang. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg begynt å hulke som en liten drittunge, og jeg greide ikke tvinge tårene tilbake. Det førte til at jeg begynte å grine enda mer, skamfull for at jeg sutret som ei jente. Mary hysjet forsiktig på meg og vugget meg frem og tilbake, en bevegelse som gjorde at jeg døste av flere ganger før jeg endelig sovnet. Jeg kunne kjenne at hun la meg ned på puten, trakk teppet over meg og kysset pannen min lett. Etter alle månedene på gata hadde jeg vendt meg til å registrere ting som skjedde rundt meg samtidig som jeg sov, så jeg oppfattet at hun romsterte litt rundt i rommet før hun kom krypende opp i sengen og la seg tett inntil meg.
Hun luktet øl og litt svette, men bak vertshusluktene kunne jeg kjenne en annen lukt, en jeg ikke kunne sette fingeren på. Den minnet meg om mor. Jeg kunne ha ligget slik og spekulert resten av natten, hadde det ikke vært for at jeg våknet brått da jeg oppdaget at Mary var borte. Jeg så meg forvirret rundt. Det var helt mørkt i rommet, og da jeg oppdaget henne satt hun foran ovnen og prøvde å få fyr i den, kun iført en skjorte jeg mistenkte at opprinnelig hørte til en kunde.
Akkurat da flammene tok, banket det på døren. Mary dro skjorten ned over lårene, og det tok meg et par uker å forstå den egentlige grunnen til at hun gjorde det; man måtte se henne forfra for å skjønne hva det var godt for.
«Ja da, McCarthy,» gryntet hun og åpnet døren. Utenfor stod en bredskuldret, høy mann med bart og temmelig anstendige klær i forhold til utleieleilighetene sine. Han mønstret Mary med blikket. «Hva gjør du her så seint? Hvis det er om leia, driver jeg og sparer inn, altså.»
McCarthy ristet på hodet.
«Jeg så guttungen du dro med deg,» mumlet han, og hvis han prøvde å la være å vekke noen gjorde han en dårlig jobb. Stemmen hans var dyp og buldrende. «Hva skal du med ham?» Mary kastet på håret og så på meg over skulderen. Jeg lot som om jeg sov.
«Det er veslebroren min,» sa hun kvitrende og snudde seg tilbake til husverten. «Han tar ikke mye plass. God natt, Mackie!» Så lukket hun døren og kom krypende tilbake opp i sengen. Jeg tror ikke hun visste at jeg var våken. «Du er kanskje ikke sønn til mora mi, men et par rykter kan lett ordne på det,» hvisket hun og la seg godt til rette med ryggen sin mot min.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Janey I Johnson » 08 Mar 2012 20:49

Åh, synst alltid det er så vanskeleg å skrive eg-form, men du klarer det kjempebra! Likar framdrifta di, skildringane dine og karakterande så langt, og kunne godt tenke meg å lese meir! Personlegdomen til James verkar ganske så niiice!

EDIT: Når eg skri "niice" meiner eg at eg typisk likar å lese bøker med hovudpersonar som er litt sånn. Litt sånn småfrekke og usikre, ogsånn.. Så nice!
Hennes navn det e Helle, hun kjører på vei og gater.
"We are all broken. We all depend upon each other for support and compassion."
Janey I Johnson
Master of forums
 
Innlegg: 2564
Registrert: 25 Des 2008 23:47


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 09 Mar 2012 23:04

Tusen takk! Jeg liker å skrive i "jeg"-form, fordi det er lettere å leve meg inn i det jeg skriver, noe som er viktig for at jeg skal skrive bra. I "Perlen som aldri knuste" lever jeg meg inn i delene hvor jeg skriver i tredjeperson fordi temaene jeg skriver om der, og historien engasjerer meg. Men jeg liker best å skrive i Jeg-form, og jeg er glad for at du syns jeg får det til!
Og jeg er også glad du liker personligheten til James. Det er viktig for meg å ikke skrive for... Jentete når jeg skriver fra hans perspektiv, så jeg håper jeg greier det. :3
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 23 Mar 2012 09:05

Da jeg våknet morgenen etter, stod Mary og vasket seg over et vaskefat. Hun hadde ikke klær på. Jeg så vekk og kremtet for å fortelle henne at jeg var våken, og til min store lettelse tok hun hintet og dro på seg nattskjorten. Jeg hadde kanskje vokst opp med horer, men jeg var ikke vant til å se kvinner nakne for det.
«Nå, småen, skal du være med ut og spise frokost?» Hun trakk på seg skjørtet og strømpene, la ullsjalet rundt skuldrene og satte føttene i treskoene. Og med det forlot vi leiligheten. Jeg undret meg over at hun ikke låste, men da jeg spurte henne, svarte hun bare at McCarthy låste når hun hadde gått.
Vi trasket gjennom gatene, og jeg kjente på lukten som ble sterkere og sterkere for hvert kvartal at vi var på vei til fiskemarkedet. Jeg hadde aldri kommet meg til fiskemarkedet denne veien før, i så fall kunne jeg ikke huske det, men jeg memorerte veien så godt jeg kunne i tilfelle jeg skulle trenge den senere. Mary la armen rundt skulderen min og trakk meg inntil seg, og da vi rundet hjørnet ble vi slukt av folkemylderet og stanken av fiskeinnvoller.
Mary visste akkurat hvor hun skulle. Hun strente rett bort til en kraftig fiskehandler som måtte være i slutten av tjueårene, og slo neven i bordplaten på boden hans. Han snudde seg vekk fra fisken han sløyet og lyste opp da han fikk se hvem det var. «Morn! Er’u ute og jakter frokost, jenta mi?» Mary snek seg rundt boden og lo da fiskehandleren tok tak rundt hoftene hennes og snurret henne rundt etter å ha stukket hendene i en bøtte med vann for å få vekk blod og fiskerogn. Han slang henne opp på en ren benk som varene ennå ikke var satt ut over, og en trengte ikke være gløgg for å se at mannen var stup forelska. Mary kastet på håret og gav ham et kyss på det skjeggete kinnet.
«Ja, og jeg tenkte å ta for meg de mest lettvinne jaktmarkene først,» fniste hun og la det ene beinet rundt hoftene på mannen for å trekke ham til seg. Han gliste, men før de rakk å gjøre noe mer ut av det, oppdaget han at jeg så på.
«Stikk av hvis du ikke kan betale for deg, småen,» buldret han mot meg, selv om jeg bare stod der med hendene på ryggen og skuldrene oppetter øra av anspenthet. Mary hysjet på ham og fjernet beinet, før hun hoppet ned fra bordet.
«Ikke skrik til bror min, Declan. Han skal ha frokost, han som jeg.»
«Bror din?» Den såkalte Declan sperret øynene opp og trakk av seg lua. «Å har’u finni han hen? Dere er’kke så veldig like.» Mary fortalte den mest fantastiske løgnen jeg har hørt, og selv om jeg har hørt mange løgner i før – og etter tid, har ingen vært verken over eller ved siden. Det hadde seg slik at Mary’s far hadde reist fra familien i Irland da hun var i femårsalderen, og at han senere hadde kommet tilbake og sagt til henne at det ventet en halvbror på henne et sted i London. Det var derfor hun hadde kommet hit, for å se etter meg, sa hun. Det hadde gått nesten et år før hun fant en liten gutt som var som snytt ut av nesa på faren hennes, og da hun hadde spurt, hadde jeg svart at jeg het James Kelly og hadde en irsk far som dro like før jeg ble født. Jeg visste jo at det ikke var sant, men jeg stod der og nikket ivrig for det. Og for å gjøre det enda litt mer troverdig, la jeg fort til at «fattern» hadde lagt igjen et halssmykke hvor det var risset inn «Mary» i medaljongen. Mamma hadde solgt den for å få penger, men jeg sa jeg husket at hun hadde den lenge etter at far hadde reist. Declan tok seg til hodet, og det var tydelig at han hadde gått rett på.
«Det var jaggu meg litt av en munnfull,» sa han og snudde seg mot sløyebenken igjen. «Og mens vi snakker om munnfuller, bare vent litt, Ginger, så skal du få med deg noe.» Mary flirte og la hånden på skulderen min, og da vi gikk fra fiskemarkedet hadde vi to fine fisker med oss som vi skulle ha for dagen. Mary kastet på hodet og smilte et strålende smil mot Declan.
«Jeg kommer innom båten i kveld,» sa hun og sendte ham et slengkyss før hun grep meg i hånden og dro meg med seg gjennom folkemengden.
«Hvorfor trengte du ikke betale?» Jeg så undrende på Mary som trasket rolig ved siden av meg.
«Åh, betale skal jeg. I kveld,» svarte hun i en fornøyd tone. «Declan er i grunn ikke så verst, og han er på hodet og ræva etter meg. Det gjør alt enklere.» Jeg flirte litt mot bakken før jeg svarte henne.
«Jeg så da det. Han kunne likeså godt vært bikkja di!»
«Den er heldig den, som får ha Londons beste fisker til bikkje,» fniste hun og slengte med håret igjen. «Vi skal inn her, småen.» Vi svingte inn i et lite bakeri, og det første jeg fikk se var ei bakekjerring som så vidt hadde plass bak disken. Mary smilte til henne, la noen småmynter på disken og sa «det vanlige, takk». Bakekjerringa fant et lite brød som hun rakte til Mary.
«Ikke noe mer? Hva med gutten, skal han ha noe?» Mary så på meg, og jeg ristet på hodet. Jeg ville ikke at hun skulle kjøpe seg blakk for min skyld. Mary snudde seg tilbake og ristet på hodet hun også.
«Vi deler,» sa hun lystig og dyttet meg ut av det bittelille bakeriet. Det viste seg at vi ikke skulle hjem, men til et vertshus kalt The devils den ved bryggene. Mannen som eide det var en god venn av Mary, og jeg tror kanskje at Mary så litt på ham som en far, men det kan jeg komme tilbake til. Eddie ble han kalt. Han lot oss låne kjøkkenet sitt til å tilberede maten vår, og når jeg hadde spist meg ordentlig mett for første gang siden mamma døde, ble vi sittende i en varm krok av kjøkkenet og prate. Jeg fortalte om mamma, og Mary overrasket meg ved å nikke tankefullt.
«Jeg hørte om det. Eieren av et horehus et stykke her i fra prøvde å rekruttere meg til å jobbe for ham fordi han hadde mista mjølkekua si. Altså, ikke en ordentlig ku, da,» sa hun fort når hun så at jeg rynket på nesen og skulle til å åpne munnen for å si at moren min ikke var ei ku. «Ei mjølkeku er det vi horer kaller dem som tjener inn mye penger, men må betale mesteparten til bordelleierne. De får ikke nyte pengene sjøl, akkurat som ei mjølkeku ikke får bestemme hva hun skal bruke melka si til.»
Jeg nikket sakte for å vise at jeg forstod. Mary strøk meg på kinnet og smilte. «Jeg hørte mye fint om Christy «the red rose». Hun var visstnok ubeskrivelig vakker, med hår som gull og lepper som roseblader og øyne så grønne som gresset i Irland… Når jeg tenker meg om, passer ikke du helt til beskrivelsen.»
«Jeg likner mer på faren min,» sa jeg snurt. «Men jeg vil ikke snakke om ham.» Mary smilte.
«Når du sier det, så vet jeg nok hvem han er. Han er beryktet i mine kretser.» Det siste sa hun så pompøst at jeg ikke kunne la være å flire. Det var akkurat slik jeg trodde den fisefine, rike faren min snakket. Mary la en arm rundt skuldrene mine og rufset meg i håret. «Men han er en kjekk mann, så slik sett er du heldig.» Jeg fnyste, men kjente at jeg rødmet litt av det hun sa. Det var ingen som hadde sagt at jeg var kjekk før, om enn indirekte.
Eddies kone, kokka Evangeline, stønnet plutselig av utmattelse. «Hei, småen! Vil du tjene noen shilling? Kom å ta oppvasken for meg, er du snill.» Jeg så overrasket på Mary, som om jeg trengte bekreftelse fra henne for at jeg fikk lov. Hun gliste og dyttet meg opp.
«Gå og gjør deg selv rik, småen,» lo hun før hun reiste seg opp selv. «Jeg går og jobber litt selv også, også henter jeg deg her om en time eller to. Ha det bra!» Hun blunket til Eva, som himlet med øynene og klukket for seg selv før hun strammet knuten på skautet som holdt håret vekk fra maten.
«Du har vel ikke vaska opp før, du, småen? Bare ta kluten der, også gnir du av matrestene og setter skålene og tallerkenene i hver sin stabel. Ølkrusa kan du bare sette ved siden av hverandre der.» Jeg så på tårnet av oppvask og bannet litt inne i meg over at jeg hadde latt meg lure til dette. Men da jeg tok fatt på min første ærlige arbeidsøkt, fant jeg fort ut at jeg slett ikke hadde noe i mot det. Og den kvelden når jeg lå inntil Mary og holdt på å sovne til tross for den voldsomme fyllesnorkingen hennes, mens kroppen min verket etter å ha stått og vasket opp i en halv dag, var jeg to shilling rikere. Så rik hadde jeg aldri vært før.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Ny oppdatering; Mingzhu has a face.

Innlegg Twiggy Watcliff » 05 Mai 2012 00:35

Bilde

Skisse av Mingzhu. Hun vil ikke dø, hun bare prøver å få viljen sin. Det er litt spoiler, og litt ikke spoiler.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Ny oppdatering; Mingzhu has a face.

Innlegg Twiggy Watcliff » 18 Mai 2012 14:43

Tegningen av Mingzhu er ferdig.
Vil bli VELDIG glad for litt respons.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Ny oppdatering; Perlen som aldri knuste

Innlegg Twiggy Watcliff » 08 Nov 2012 01:39

Del 5: Undervisning av den vise

I løpet av de neste ukene endret også min yngre bror mening om Mingzhu. Det begynte med en regnværsdag som virket som om den aldri skulle ende. Jeg satt på terrassen en hel ettermiddag og så min fremtidige hustru lure Mao trill rundt, helt til han var så søkkvåt av regnvann og så sliten i bena at han ikke orket mer. Mingzhus strategiske evner var imponerende. Men evnen til å improvisere i felten omfattet ikke å se forkjølelsen som fulgte. Både hun og Mao hostet etter hvert så ille at de ikke kunne gå ut på flere dager.
Det var i denne perioden jeg oppdaget at Mingzhu ikke kunne lese det minste ord. Selvfølgelig hadde jeg ikke forventet noe annet, men det kom allikevel som et sjokk på meg, så siden hun var syk og ikke kunne gå ut av rommet, bestemte jeg meg for å bli hennes læremester i skrivekunsten. Læremesteren jeg hadde hatt kunne sikkert undervist Mingzhu også, men han var en gammeldags og utålmodig mann som hun garantert ville motsatt seg. Da jeg forsiktig åpnet døren til soveværelset og fikk lirket meg gjennom med favnen full av skriftruller og blekk, møtte jeg et strålende smil som prydet det bleke ansiktet i sengen.
«Skal du lære meg å skrive?» Gleden jeg hørte i den slitne stemmen hennes var så ekte at jeg ble overrasket. Jeg nikket taust og spredte rullene utover gulvet før jeg ropte på tjenerne.
«Skaff meg et skrivebord,» sa jeg til en av kammerpikene som stod taust ved døren. Hun nikket og snudde seg mot døren, men Mingzhu stanset henne med et hest «vent!» Hun hostet et par ganger og rensket halsen.
«Kan du være så snill å ta med litt te til meg?» Piken bøyde hodet ærbødig og smilte bredt før hun forsvant. Jeg så på Mingzhu med hevede øyenbryn.
«Du behøver ikke være så høflig.»
«Jeg vet da det,» svarte hun halvkvalt før hun begynte å hoste voldsomt igjen. Jeg kommer til å bli forkjølet selv, tenkte jeg, men jeg valgte å skyve den lite trivelige tanken unna. Det var nå jeg hadde tid og mulighet til å lære henne å lese. Da hosten omsider hadde lagt seg, så hun ivrig på meg. «Kan du lære meg å skrive nå?»
«Vi må vente på bordet, men jeg kan lese litt for deg til kammerpiken kommer med det.» Jeg dro frem en skriftrull med diktet Li sao, og leste det høyt for henne mens jeg pekte på de forskjellige tegnene etter hvert som jeg leste dem.
Da jeg var kommet halvveis i diktet kom en tjener inn med bordet i de sterke armene sine. Kammerpiken fra tidligere toget inn like etter ham; hun holdt et brett med tekopper fulle av rykende varm te. Mingzhu smilte til henne og takket, før hun forsiktig tok en slurk av den varme drikken.
Vi ble sittende i timevis å gå gjennom de vanligste tegnene. Jeg var ekstremt imponert over Mingzhus lærevillighet og iver etter å mestre skrivekunsten, samt at hun var lettlært som ingen jeg hadde møtt før. Da jeg til slutt måtte gå for å ta meg til noen arbeidsoppgaver med far ble hun sittende fordypet i skriftrullene, og jeg fikk senere høre av en kammerpike at prinsens forlovede hadde pugget skrifttegn helt til hun la seg den kvelden. Slik tilbrakte hun dagene hun ikke kunne være utendørs, og når hun ble frisk igjen flyttet vi undervisningen ut på terrassen. Hun studerte så iherdig at jeg noen kvelder måtte be henne blåse ut lanternene fordi jeg var trett og skulle legge meg.
En kveld etter sytten dager med intensiv lesing, så vidt avbrutt av måltider og små turer rundt i hagen, vekket Mingzhu meg fra halvsøvnen jeg hadde greid å hente frem til tross for det uvanlig sterke lanternelyset.
«Prins Huang-Liang, jeg må bare vite om jeg kan forstå ordene i en sammenheng!» Jeg gryntet søvnig og kikket på henne med døsige øyne.
«Minn meg på å holde deg unna ting du kan dedikere deg til,» mumlet jeg kort før jeg satte meg opp og gned meg i ansiktet. «Ja vel, hva trenger du hjelp til?»
«Som sagt, jeg må kunne lese ordene sammenhengende. Skriv en beskjed til meg!» Hun nærmest kastet blekkhuset, skrivepenselen og en tom skriftrull på meg, og jeg kunne ikke forstå hva som hindret alt blekket i å skvette ut og ødelegge sengeklærne. Kanskje forfedrene hennes også reddet henne fra slike trivielle dumheter. Det minnet meg et øyeblikk om Mao, som kunne spise som en villmann og allikevel ikke søle. Noen var rett og slett mer heldige enn andre. Jeg gjespet så det knakte i kjeven, brettet ut skriftrullen og skriblet ned et par linjer. Hun leste dem høyt, nølende i begynnelsen, men etter hvert nesten flytende.
Kjære Mingzhu. Du er en god elev. Faktisk er du litt for god. Nå trenger jeg søvn. God natt fra Huang-Liang. Hun fniste litt før hun nappet til seg skrivepenselen og skriblet ned en beskjed under min. Penselføringen hennes var dreven, så det var tydelig at hun hadde øvd på de fleste av tegnene hun brukte. Når hun var ferdig trengte jeg bare å rette på et par feil i hele setningen.
Kjære Huang-Liang. Tusen takk for at du lærer meg. God natt fra Mingzhu.

---

«… Tross verden stor, ei visdom finnes kan, jeg søker der man druknet en vis… Mann.»
Li Mei hvinte frydefullt og klappet ivrig i hendene.
«Mingzhu, kjære deg, tenk at du har lært å lese hele Li Sao på så kort tid!» Hun vendte seg mot meg og smilte moderlig. «Prins Huang-Liang må være en god læremester!» Jeg smilte og bøyde hodet i takk. Mingzhu var taus, og da jeg vendte meg mot henne, satt hun med et lite, vantro smil om munnen.
Hun møtte blikket mitt, og takknemligheten i øynene hennes overveldet meg. Smilet hennes ble bredere, og tårene samlet seg i små renner nedover kinnene hennes.
«Tusen takk. Du har oppfylt min største drøm, prins Huang-Liang,» Hvisket hun og bøyde hodet i takknemlighet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, så jeg bare trakk på skuldrene og snudde meg for å gå. I det døren gled igjen bak meg, hørte jeg henne be en av tjenestepikene finne noen flere skriftruller, og piken kom pilende ut gjennom døren for å adlyde henne. Jeg smilte for meg selv, stolt av hva jeg hadde utrettet. De siste to månedene hadde min kommende hustru nesten ikke gjort annet enn å øve på skrive – og lesekunsten.
Jeg hadde satt av to timer til undervisning hver dag på formiddagen, hvor jeg lærte henne å skrive og forstå nye skrifttegn, men utover det studerte hun for det meste selv. Hun leste for Li Mei når de spaserte sammen, hun leste når hun satt på terrassen, og hun leste for tjenestepikene sine. Etter hvert som hun hadde lært et betydelig antall skrifttegn, ba hun Mao pent om å få være med i hans undervisningstimer. Den gamle læremesteren kom spradende ut av undervisningsrommet som en ny mann etter den første leksjonen Mingzhu deltok i, med et voldsomt smil og en skriftrull i hånden. Han snakket høylytt med alle som ville høre om hvor lettlært, flink og nøyaktig den kommende keiserinnen var, og viste dem de sirlige tegnene hun hadde malt.
Tankerekken min ble avbrutt av at Mao kom tuslende nedover gangen alene.
«Er Mingzhu der inne?»
«Hva vil du med henne?» Jeg satte hendene i siden og så skeptisk på ham.
«Bare leke,» sa han og trakk på skuldrene. «Hun gjør jo ikke annet enn å lese hele dagen.» Jeg flirte og dultet til broren min før jeg gjorde stemmen lys og barnslig.
«Hun minner mer om en urte enn en blomst,» hermet jeg, og minnet ham på hva han hadde sagt den andre dagen Mingzhu var i palasset. Mao rødmet irritert og dultet tilbake.
«Sier du, som klaget over hvilken byrde hun kom til å bli. Nå bruker du dagene til å lære henne å lese frivillig!»
«Fordi det er nødvendig,» svarte jeg med den overlegne tonen man gjerne får når man diskuterer med en bror. «Jeg gjør det for at hun ikke skal bli en byrde.» Og fordi jeg likte å se gleden lyse i ansiktet hennes når jeg sa at hun hadde skrevet nesten alt riktig. Men det sa jeg ikke til Mao. Plutselig gikk døren opp og Mingzhu kom spradende ut med et smil som nesten nådde rundt til ørene. Hun bøyde hodet høflig til både meg og Mao, før hun fortsatte videre ut mot hagen. Mao hevet øyenbrynene spørrende.
«Når begynte hun å bukke for deg?»
«Hun respekterer meg nå,» sa jeg, og snøftet da jeg fikk se det vantro ansiktsuttrykket til broren min. Jeg visste hva han skulle spørre om; hadde hun ikke respektert meg før? Jeg var jo en prins! Jeg løftet hånden for å stoppe ham. «Har ikke far fortalt deg noe om henne?»
«Bare at hun har levd blant hunere siden hun var liten, og at hun flyktet ved hjelp av en bronsedolk…»
«Nettopp,» avbrøt jeg ham. «Hun har levd blant hunere; de oppfører seg som dyr og behandler kvinnene de tar til fange veldig, veldig dårlig. En av vergene til Mingzhu sa en gang til henne at hun skulle vise menn respekten de fortjener, ikke den de krever. Jeg tror hun har bestemt seg for å respektere meg, nå som jeg har lært henne lesekunsten.»
«Hun respekterer meg,» flirte Mao og rakk og trekke seg unna før jeg dyttet til ham.
«Hun respekterer deg ikke. Du er kjæledeggen hennes. Sier hun hopp, hopper du gladelig i håp om å bli klødd bak øret.» Det var min tur til å hoppe unna da Mao forsøkte å dytte meg ut den store fiskedammen vi passerte. Foten min kom akkurat på kanten av det lille bassenget så det gikk ringer i vannet og fiskene prøvde febrilsk for å komme seg unna. «Pass deg,» sa jeg strengt til broren min. «Jeg lover deg, Mao, jeg kommer til å kaste deg uti, så kan du ligge og kose deg blant karpene!»
Han så ut som om han skulle til å svare, men tok seg i det da han oppdaget at far satt og betraktet oss på en terrasse et stykke unna. Jeg nikket høflig i fars retning, og sendte Mao et skarpt blikk da han gjorde mine til å dytte meg igjen.
«Du har blitt så grinete,» klaget han. «Hvem er du, og hva har du gjort med broren min?»
«Hva er det nå dere krangler om?» Far hadde hørt oss, og nå hevet han stemmen fra terrassen han satt på. «Hold fred. En skulle nesten tro dere var småbarn.» Jeg åpnet munnen for å svare at Mao var nettopp det, men broren min kom meg i forkjøpet. Hvordan den gutten greide vri fokuset vekk fra seg selv var for meg et urettferdig under.
«Far, har du hørt det? Huang-Liang har lært Mingzhu å lese!» Far nikket og smilte i det lange, svarte skjegget.
«Jeg har hørt rykter om det,» svarte han og så på meg. «Så? Er hun flink?» Jeg fingret forlegent med jaderingen min og nikket. Far humret der han satt blant silkeputene sine og nippet til varm te.
«Jeg trodde aldri du skulle ha tålmodighet til noe sånt. Hvem er du, og hva har du gjort med sønnen min?» Jeg himlet diskret med øynene og bukket til far, ene og alene av skikk og bruk.
Senere den ettermiddagen kunne jeg høre Mao vræle frustrert fra andre siden av hagen. Da jeg oppdaget ham, lå han på alle fire, mens min forlovede stod et par skritt unna og veivet med en pinne. Mao grep etter en som lå på bakken og kastet seg mot henne som om hun var hans verste fiende. Mingzhu hoppet unna og smekket ham i ryggen. Min lillebror snublet, vred seg i luften og landet på baken.
«Mao! Hvorfor går du løs på henne med en pinne?» Jeg forsøkte å virke streng, slik som far.
«Jeg ba ham om det,» sa Mingzhu og smilte bredt. «Jeg ville øve.»
«Øve på hva?» Jeg var fullt klar over hva hun snakket om; pinnene var svar nok. Men at en kvinne skulle øve på sverdkunst virket unormalt og, hvis jeg skal ordlegge meg for å forklare mine følelser best, litt vulgært. Jeg kjente ikke noen annen pike som kunne håndtere et sverd. Jeg kjente faktisk ingen kvinne som i det hele tatt hadde holdt i et sverd. Det mest fysiske jeg hadde erfart at kvinner foretok seg, var dans. Mingzhu svingte pinnen frem og tilbake.
«På fekting. Det er lenge siden jeg fektet sist, og jeg har aldri fektet mot noen, så jeg følte det var på tide å forsøke.»
«Hvem har lært deg det?» Smilet hennes bleknet litt, men hun svarte som om ingen ting var galt.
«Sükh. Han var fra ørkenen i nord, og hadde mistet familien sin. Han var omtrent like gammel som deg.» Jeg hevet brynene og styrte henne vekk fra Mao’s nysgjerrige ører.
«En huner?» Sa jeg, når vi var utenfor Mao’s hørevidde, og han hadde gitt opp å følge etter oss.
«Nei,» svarte hun bestemt. «Ikke en huner. Han lot som om han var en, men han forsøkte bare å hevne familien sin. Han er den beste mannen jeg har møtt noen gang. Han lærte meg alt jeg vet om bueskyting og sverdkunst.» Jeg er ganske sikker på at jeg måpte, for jeg var blitt tørr i munnen i tillegg til at Mingzhu lo av meg.
«Du er livsfarlig,» fastslo jeg. «Hadde du vært høvdingen deres hadde jeg tatt livet av meg før du rakk å gjøre det.» Hun lo en trillende latter og overlot koggeret til en av tjenerne som stod klar og ventet på det.
«Det ville i så fall være det klokeste alternativet. Kvinner er ikke bare til pynt, vi kan tenke, planlegge og tåle mye mer enn mange av mennene i dette palasset skal ha det til.»
«Jeg har på en måte lagt merke til det,» mumlet jeg og vinket henne med meg så vi kunne spasere sammen. «Fortell mer om Sükh, er du snill. Elsket du ham?»
«Ja,» svarte hun uten å mukke, og jeg kjente et stikk av sjalusi. Det gikk over i forundring. Var jeg virkelig blitt så glad i henne at jeg kunne tillate meg å bli sjalu? «Sükh hjalp meg med å rømme, lærte meg opp i alt fra sverdkunst til bueskyting og tok vare på meg. Han var som en storebror for meg, og den eneste mannen jeg har stolt helt og fullt på siden det som skjedde med Khan.»
«Er han fremdeles blant hunerne?» Hun smalnet leppene.
«Han lever så lenge noen husker ham.»

---

Mingzhu elsket å bade. Følelsen å bli omgitt av vann, renset for jord, støv og svette, og mest av alt, renset for Khan, var det nærmeste hun kunne komme frihet. Han hadde brukt henne i over to år, nesten hver eneste natt. Hun hadde fremdeles ikke fått blødninger, og dermed heller ikke barn. Hun takket alle forfedrene og vergene hun kunne komme på for dette, og nøt den frihetstiden hun hadde i elver og tjern. Men hun fikk aldri være helt alene; de sendte alltid med en som skulle passe på at hun ikke stakk av eller forsøkte å drukne seg selv. Mingzhu ville aldri i livet tatt livet av seg selv, tanken på å skulle dø forgjeves gav henne en kvalmende, sur smak i munnen, men det visste jo ikke hunerne. Vaktene hennes rørte henne aldri; ryktene om hva høvdingens sønn ville gjøre med dem hvis de forsøkte det, svirret blant teltene som en skogbrann i tørketid. De nøyet seg som regel med å se på kroppen hennes, som begynte å minne mer og mer om en kvinnes og ikke et barns. Det var under et av badene sine at hun ble kjent med Sükh.
Det var en varm midtsommerdag, Mingzhu var lei av å reise, og det var lenge siden de hadde stoppet lenge nok til at hun kunne få bade. Hun gav blaffen i at vakten kunne se henne; da hun nådde vannkanten vrengte hun av seg alle klærne, kastet dem til side og slengte seg ut i vannet uten å kjenne på temperaturen med tærne. Hun dukket under vannoverflaten uten å holde seg for nesen og tok noen svømmetak så langt hun rakk i den lille kulpen. Da hun reiste seg kjente hun det lange håret klistre seg til huden, og hun måtte blunke vekk små, kalde dråper fra øyelokkene. Da hun snudde seg mot han som skulle passe på henne for å forsikre seg om at han ikke stirret for mye, oppdaget hun tvert i mot at han satt med ryggen til. Den unge mannen nynnet mens han nappet opp strå og gress fra bakken og delte dem i mindre og mindre remser med kniven sin. Mingzhu kjente hjertet hamre i brystet. Han så ikke en gang på henne. Kanskje hun kunne komme seg unna? Hun tok noen prøvende svømmetak vekk fra huneren. Da han ikke reagerte, forsøkte hun å flyte vekk med den grunne, døsige elven som førte ut av det lille badestedet, rundt og vekk fra leiren. Hun frøs til i sjokk da mannen plutselig snakket til henne med en lav, myk tone som ikke tilsa at han var det minste sint.
«Godt forsøk.» Tvert i mot, tonefallet gav uttrykk for at han moret seg. «Dessverre fungerer det ikke like godt. Ingen er så stille når de bader.» Hun så forfjamset på ham og satte bena i bunnen for ikke å drive videre. Han satt fremdeles med ryggen til.
«Hvorfor ser du ikke på meg?»
«Hvorfor skulle jeg?» Den unge mannen fnøs, Mingzhu kunne spore et snev av forakt, før han ristet på hodet. «Hadde lillesøsteren min vært i live, hadde hun vært like gammel som deg. Slik jeg ser det, kunne jeg likeså godt betraktet lillesøsteren min naken, og det ville jeg aldri gjort. For meg er du bare et barn.» Det kjentes som om noen hadde fjernet en stor stein fra skuldrene hennes. Hun stolte ikke helt på den unge huneren, som kun var et par år eldre enn Khan, men det var første gang på to år at noen hadde snakket til henne som om hun betydde noe. Hun bet i seg et ‘takk’. Hun torde ikke si ordet høyt, i tilfelle han bare ventet på naiviteten hennes.
Nå som hun visste at han hadde kontroll på hvor hun var, lot hun være de halvhjertede rømningsforsøkene. Istedenfor krøp hun opp på land og tullet seg inn i kjolen sin før hun slengte håret over skulderen og vred det til vannet piplet ut og dryppet ned på bakken. Hun kikket skeptisk bort på mannen, som fremdeles ikke gjorde mine til å snu seg.
«Hva heter du?»
«Jeg heter Sükh,» sa han stillferdig mens han lagde remser av enda et strå. «Jeg er fra ørkenen i nord.» Mingzhu ble med ett forferdelig nysgjerrig. Hun satte seg forsiktig ned et godt stykke unna Sükh og betraktet ham i stillhet en stund før hun åpnet munnen for å snakke.
«Hvorfor er du huner?» Han kastet et blikk på henne for å forsikre seg om at hun var påkledd, før han snudde seg slik at de satt ovenfor hverandre. Han smilte et kaldt lite smil som aldri nådde øynene hans.
«Det kan jeg nok ikke fortelle deg. Det kunne få meg drept hvis noen fikk vite det.» Mingzhus uhelbredelige nysgjerrighet hindret henne ikke helt i å bli fornærmet over antydningen til at hun ikke kunne holde på hemmeligheter. Hun reiste seg og rettet seg opp til sin fulle høyde. Før hun fikk stanset seg selv, buste hun ut med planene sine.
«Jeg skal drepe Khan og høvdingen. Jeg har en dolk som er sydd inn i kjolen, og ingen har funnet den ennå.» Sükh sperret opp øynene i sjokk i det hun slo hånden for munnen og forbannet seg selv. Hun var flink til å holde på hemmeligheter, men det gjaldt visstnok ikke når det var hennes egne! Til hennes store overraskelse så hun et glimt i øynene til den unge mannen foran seg; det var som om de flammet opp et øyeblikk, før glimtet ble erstattet av ivrig forventning. Han speidet rundt seg for å forsikre seg om at ingen kunne høre dem.
«Da er vi to,» hvisket den unge mannen og holdt blikket hennes. Øynene hans lyste av en brennende intensitet som nesten skremte henne, men Mingzhu våget ikke se vekk. «Jeg kommer fra en av nomadefamiliene som reiser rundt i den store ørkenen.» Mingzhu visste godt hva den store ørken var; hun hadde hørt om sandlandskapet mange ganger tidligere. «De drepte familien min.» Sükhs øyne ble mørke og fylt av hat. «De drepte til og med lillesøsteren min. Hun var litt yngre enn deg. Jeg greide å komme meg unna, men jeg kunne ikke leve med vissheten om at min søsters, min mors og min fars morder skal få leve.»
Mingzhu kjente igjen sine egne følelser, sitt eget sinne og hat i den unge mannen foran seg. Men det var fremdeles noe hun ikke forstod med hevnen hans.
«Hvorfor ble du huner? Hvorfor dreper du uskyldige mennesker?» Sükh lukket øynene og så vekk i skam.
«Jeg ville komme meg nærmere høvdingen. Det ville gjort det lettere å drepe ham… Da jeg vervet meg som bueskytter, tenkte jeg ikke over hva jeg måtte gjennomføre for å komme dit.» Tausheten som fulgte var trykkende, og Mingzhu forstod at hun hadde rørt ved samvittigheten hans. Hun kjente et triumferende smil leke i munnvikene; hennes ord hadde fått en mann, en huner, til å tenke over hva han hadde gjort og skamme seg over det. Sükh gned seg i pannen og sukket skjelvende. «Da jeg innså hvor egoistisk valget mitt var, var det for sent å snu. Jeg kan ikke gi opp nå, ikke før jeg har hevnet familien min.» Det angerfulle blikket han sendte henne før han reiste seg, var grunn nok til at Mingzhu turte å stole på ham. «Det er en av mine største svakheter, det at jeg er villig til å ofre andres liv for å oppnå noe med mitt eget. Det går ikke en dag uten at jeg skammer meg over det.» Han rykket til da en liten pikehånd grep de lange, smale bueskytterfingrene hans og klemte dem. Mingzhu så ned på føttene sine da han kikket overrasket ned på henne, men slapp ikke hånden hans.
«Hvis du gir opp nå, har alle de som døde av dine piler dødd helt uten grunn.» Hun så opp på skyene som svevde sakte over himmelen. «Hvis vi dreper høvdingen, redder vi kanskje mange andre mennesker, samtidig som vi hevner oss.» Den unge huneren sa ikke noe til svar.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Ny oppdatering; Min nye sang

Innlegg Twiggy Watcliff » 27 Jan 2013 23:58

Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Ny oppdatering; Romeo & Julian

Innlegg Lilja Ravnsdottir » 28 Jan 2013 09:54

Å, så nydelig! Jeg follower deg, jeg... :c)
Light travels faster than sound, which is why some people may appear bright until they speak.

Her.
Brukerens avatar
Lilja Ravnsdottir
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1447
Registrert: 07 Mai 2011 18:07
Bosted: Østlandets mest sentrale ødemark


Re: Responsdilldall: Ny oppdatering; Romeo & Julian

Innlegg Spinderella » 29 Jan 2013 01:46

Kom på at jeg fortsatt har 3 Doors Down - Kryptonite som du spilte inn ett vers til meg en gang. Wooooow, dét er lenge sida!
Twitter.
If your hair covers your boobs, you are officially a mermaid.
Brukerens avatar
Spinderella
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1395
Registrert: 30 Des 2008 17:04
Bosted: In your dusty mind.



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 5 gjester

cron