Twiggy Watcliff » 08 Nov 2012 01:39
Del 5: Undervisning av den vise
I løpet av de neste ukene endret også min yngre bror mening om Mingzhu. Det begynte med en regnværsdag som virket som om den aldri skulle ende. Jeg satt på terrassen en hel ettermiddag og så min fremtidige hustru lure Mao trill rundt, helt til han var så søkkvåt av regnvann og så sliten i bena at han ikke orket mer. Mingzhus strategiske evner var imponerende. Men evnen til å improvisere i felten omfattet ikke å se forkjølelsen som fulgte. Både hun og Mao hostet etter hvert så ille at de ikke kunne gå ut på flere dager.
Det var i denne perioden jeg oppdaget at Mingzhu ikke kunne lese det minste ord. Selvfølgelig hadde jeg ikke forventet noe annet, men det kom allikevel som et sjokk på meg, så siden hun var syk og ikke kunne gå ut av rommet, bestemte jeg meg for å bli hennes læremester i skrivekunsten. Læremesteren jeg hadde hatt kunne sikkert undervist Mingzhu også, men han var en gammeldags og utålmodig mann som hun garantert ville motsatt seg. Da jeg forsiktig åpnet døren til soveværelset og fikk lirket meg gjennom med favnen full av skriftruller og blekk, møtte jeg et strålende smil som prydet det bleke ansiktet i sengen.
«Skal du lære meg å skrive?» Gleden jeg hørte i den slitne stemmen hennes var så ekte at jeg ble overrasket. Jeg nikket taust og spredte rullene utover gulvet før jeg ropte på tjenerne.
«Skaff meg et skrivebord,» sa jeg til en av kammerpikene som stod taust ved døren. Hun nikket og snudde seg mot døren, men Mingzhu stanset henne med et hest «vent!» Hun hostet et par ganger og rensket halsen.
«Kan du være så snill å ta med litt te til meg?» Piken bøyde hodet ærbødig og smilte bredt før hun forsvant. Jeg så på Mingzhu med hevede øyenbryn.
«Du behøver ikke være så høflig.»
«Jeg vet da det,» svarte hun halvkvalt før hun begynte å hoste voldsomt igjen. Jeg kommer til å bli forkjølet selv, tenkte jeg, men jeg valgte å skyve den lite trivelige tanken unna. Det var nå jeg hadde tid og mulighet til å lære henne å lese. Da hosten omsider hadde lagt seg, så hun ivrig på meg. «Kan du lære meg å skrive nå?»
«Vi må vente på bordet, men jeg kan lese litt for deg til kammerpiken kommer med det.» Jeg dro frem en skriftrull med diktet Li sao, og leste det høyt for henne mens jeg pekte på de forskjellige tegnene etter hvert som jeg leste dem.
Da jeg var kommet halvveis i diktet kom en tjener inn med bordet i de sterke armene sine. Kammerpiken fra tidligere toget inn like etter ham; hun holdt et brett med tekopper fulle av rykende varm te. Mingzhu smilte til henne og takket, før hun forsiktig tok en slurk av den varme drikken.
Vi ble sittende i timevis å gå gjennom de vanligste tegnene. Jeg var ekstremt imponert over Mingzhus lærevillighet og iver etter å mestre skrivekunsten, samt at hun var lettlært som ingen jeg hadde møtt før. Da jeg til slutt måtte gå for å ta meg til noen arbeidsoppgaver med far ble hun sittende fordypet i skriftrullene, og jeg fikk senere høre av en kammerpike at prinsens forlovede hadde pugget skrifttegn helt til hun la seg den kvelden. Slik tilbrakte hun dagene hun ikke kunne være utendørs, og når hun ble frisk igjen flyttet vi undervisningen ut på terrassen. Hun studerte så iherdig at jeg noen kvelder måtte be henne blåse ut lanternene fordi jeg var trett og skulle legge meg.
En kveld etter sytten dager med intensiv lesing, så vidt avbrutt av måltider og små turer rundt i hagen, vekket Mingzhu meg fra halvsøvnen jeg hadde greid å hente frem til tross for det uvanlig sterke lanternelyset.
«Prins Huang-Liang, jeg må bare vite om jeg kan forstå ordene i en sammenheng!» Jeg gryntet søvnig og kikket på henne med døsige øyne.
«Minn meg på å holde deg unna ting du kan dedikere deg til,» mumlet jeg kort før jeg satte meg opp og gned meg i ansiktet. «Ja vel, hva trenger du hjelp til?»
«Som sagt, jeg må kunne lese ordene sammenhengende. Skriv en beskjed til meg!» Hun nærmest kastet blekkhuset, skrivepenselen og en tom skriftrull på meg, og jeg kunne ikke forstå hva som hindret alt blekket i å skvette ut og ødelegge sengeklærne. Kanskje forfedrene hennes også reddet henne fra slike trivielle dumheter. Det minnet meg et øyeblikk om Mao, som kunne spise som en villmann og allikevel ikke søle. Noen var rett og slett mer heldige enn andre. Jeg gjespet så det knakte i kjeven, brettet ut skriftrullen og skriblet ned et par linjer. Hun leste dem høyt, nølende i begynnelsen, men etter hvert nesten flytende.
Kjære Mingzhu. Du er en god elev. Faktisk er du litt for god. Nå trenger jeg søvn. God natt fra Huang-Liang. Hun fniste litt før hun nappet til seg skrivepenselen og skriblet ned en beskjed under min. Penselføringen hennes var dreven, så det var tydelig at hun hadde øvd på de fleste av tegnene hun brukte. Når hun var ferdig trengte jeg bare å rette på et par feil i hele setningen.
Kjære Huang-Liang. Tusen takk for at du lærer meg. God natt fra Mingzhu.
---
«… Tross verden stor, ei visdom finnes kan, jeg søker der man druknet en vis… Mann.»
Li Mei hvinte frydefullt og klappet ivrig i hendene.
«Mingzhu, kjære deg, tenk at du har lært å lese hele Li Sao på så kort tid!» Hun vendte seg mot meg og smilte moderlig. «Prins Huang-Liang må være en god læremester!» Jeg smilte og bøyde hodet i takk. Mingzhu var taus, og da jeg vendte meg mot henne, satt hun med et lite, vantro smil om munnen.
Hun møtte blikket mitt, og takknemligheten i øynene hennes overveldet meg. Smilet hennes ble bredere, og tårene samlet seg i små renner nedover kinnene hennes.
«Tusen takk. Du har oppfylt min største drøm, prins Huang-Liang,» Hvisket hun og bøyde hodet i takknemlighet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, så jeg bare trakk på skuldrene og snudde meg for å gå. I det døren gled igjen bak meg, hørte jeg henne be en av tjenestepikene finne noen flere skriftruller, og piken kom pilende ut gjennom døren for å adlyde henne. Jeg smilte for meg selv, stolt av hva jeg hadde utrettet. De siste to månedene hadde min kommende hustru nesten ikke gjort annet enn å øve på skrive – og lesekunsten.
Jeg hadde satt av to timer til undervisning hver dag på formiddagen, hvor jeg lærte henne å skrive og forstå nye skrifttegn, men utover det studerte hun for det meste selv. Hun leste for Li Mei når de spaserte sammen, hun leste når hun satt på terrassen, og hun leste for tjenestepikene sine. Etter hvert som hun hadde lært et betydelig antall skrifttegn, ba hun Mao pent om å få være med i hans undervisningstimer. Den gamle læremesteren kom spradende ut av undervisningsrommet som en ny mann etter den første leksjonen Mingzhu deltok i, med et voldsomt smil og en skriftrull i hånden. Han snakket høylytt med alle som ville høre om hvor lettlært, flink og nøyaktig den kommende keiserinnen var, og viste dem de sirlige tegnene hun hadde malt.
Tankerekken min ble avbrutt av at Mao kom tuslende nedover gangen alene.
«Er Mingzhu der inne?»
«Hva vil du med henne?» Jeg satte hendene i siden og så skeptisk på ham.
«Bare leke,» sa han og trakk på skuldrene. «Hun gjør jo ikke annet enn å lese hele dagen.» Jeg flirte og dultet til broren min før jeg gjorde stemmen lys og barnslig.
«Hun minner mer om en urte enn en blomst,» hermet jeg, og minnet ham på hva han hadde sagt den andre dagen Mingzhu var i palasset. Mao rødmet irritert og dultet tilbake.
«Sier du, som klaget over hvilken byrde hun kom til å bli. Nå bruker du dagene til å lære henne å lese frivillig!»
«Fordi det er nødvendig,» svarte jeg med den overlegne tonen man gjerne får når man diskuterer med en bror. «Jeg gjør det for at hun ikke skal bli en byrde.» Og fordi jeg likte å se gleden lyse i ansiktet hennes når jeg sa at hun hadde skrevet nesten alt riktig. Men det sa jeg ikke til Mao. Plutselig gikk døren opp og Mingzhu kom spradende ut med et smil som nesten nådde rundt til ørene. Hun bøyde hodet høflig til både meg og Mao, før hun fortsatte videre ut mot hagen. Mao hevet øyenbrynene spørrende.
«Når begynte hun å bukke for deg?»
«Hun respekterer meg nå,» sa jeg, og snøftet da jeg fikk se det vantro ansiktsuttrykket til broren min. Jeg visste hva han skulle spørre om; hadde hun ikke respektert meg før? Jeg var jo en prins! Jeg løftet hånden for å stoppe ham. «Har ikke far fortalt deg noe om henne?»
«Bare at hun har levd blant hunere siden hun var liten, og at hun flyktet ved hjelp av en bronsedolk…»
«Nettopp,» avbrøt jeg ham. «Hun har levd blant hunere; de oppfører seg som dyr og behandler kvinnene de tar til fange veldig, veldig dårlig. En av vergene til Mingzhu sa en gang til henne at hun skulle vise menn respekten de fortjener, ikke den de krever. Jeg tror hun har bestemt seg for å respektere meg, nå som jeg har lært henne lesekunsten.»
«Hun respekterer meg,» flirte Mao og rakk og trekke seg unna før jeg dyttet til ham.
«Hun respekterer deg ikke. Du er kjæledeggen hennes. Sier hun hopp, hopper du gladelig i håp om å bli klødd bak øret.» Det var min tur til å hoppe unna da Mao forsøkte å dytte meg ut den store fiskedammen vi passerte. Foten min kom akkurat på kanten av det lille bassenget så det gikk ringer i vannet og fiskene prøvde febrilsk for å komme seg unna. «Pass deg,» sa jeg strengt til broren min. «Jeg lover deg, Mao, jeg kommer til å kaste deg uti, så kan du ligge og kose deg blant karpene!»
Han så ut som om han skulle til å svare, men tok seg i det da han oppdaget at far satt og betraktet oss på en terrasse et stykke unna. Jeg nikket høflig i fars retning, og sendte Mao et skarpt blikk da han gjorde mine til å dytte meg igjen.
«Du har blitt så grinete,» klaget han. «Hvem er du, og hva har du gjort med broren min?»
«Hva er det nå dere krangler om?» Far hadde hørt oss, og nå hevet han stemmen fra terrassen han satt på. «Hold fred. En skulle nesten tro dere var småbarn.» Jeg åpnet munnen for å svare at Mao var nettopp det, men broren min kom meg i forkjøpet. Hvordan den gutten greide vri fokuset vekk fra seg selv var for meg et urettferdig under.
«Far, har du hørt det? Huang-Liang har lært Mingzhu å lese!» Far nikket og smilte i det lange, svarte skjegget.
«Jeg har hørt rykter om det,» svarte han og så på meg. «Så? Er hun flink?» Jeg fingret forlegent med jaderingen min og nikket. Far humret der han satt blant silkeputene sine og nippet til varm te.
«Jeg trodde aldri du skulle ha tålmodighet til noe sånt. Hvem er du, og hva har du gjort med sønnen min?» Jeg himlet diskret med øynene og bukket til far, ene og alene av skikk og bruk.
Senere den ettermiddagen kunne jeg høre Mao vræle frustrert fra andre siden av hagen. Da jeg oppdaget ham, lå han på alle fire, mens min forlovede stod et par skritt unna og veivet med en pinne. Mao grep etter en som lå på bakken og kastet seg mot henne som om hun var hans verste fiende. Mingzhu hoppet unna og smekket ham i ryggen. Min lillebror snublet, vred seg i luften og landet på baken.
«Mao! Hvorfor går du løs på henne med en pinne?» Jeg forsøkte å virke streng, slik som far.
«Jeg ba ham om det,» sa Mingzhu og smilte bredt. «Jeg ville øve.»
«Øve på hva?» Jeg var fullt klar over hva hun snakket om; pinnene var svar nok. Men at en kvinne skulle øve på sverdkunst virket unormalt og, hvis jeg skal ordlegge meg for å forklare mine følelser best, litt vulgært. Jeg kjente ikke noen annen pike som kunne håndtere et sverd. Jeg kjente faktisk ingen kvinne som i det hele tatt hadde holdt i et sverd. Det mest fysiske jeg hadde erfart at kvinner foretok seg, var dans. Mingzhu svingte pinnen frem og tilbake.
«På fekting. Det er lenge siden jeg fektet sist, og jeg har aldri fektet mot noen, så jeg følte det var på tide å forsøke.»
«Hvem har lært deg det?» Smilet hennes bleknet litt, men hun svarte som om ingen ting var galt.
«Sükh. Han var fra ørkenen i nord, og hadde mistet familien sin. Han var omtrent like gammel som deg.» Jeg hevet brynene og styrte henne vekk fra Mao’s nysgjerrige ører.
«En huner?» Sa jeg, når vi var utenfor Mao’s hørevidde, og han hadde gitt opp å følge etter oss.
«Nei,» svarte hun bestemt. «Ikke en huner. Han lot som om han var en, men han forsøkte bare å hevne familien sin. Han er den beste mannen jeg har møtt noen gang. Han lærte meg alt jeg vet om bueskyting og sverdkunst.» Jeg er ganske sikker på at jeg måpte, for jeg var blitt tørr i munnen i tillegg til at Mingzhu lo av meg.
«Du er livsfarlig,» fastslo jeg. «Hadde du vært høvdingen deres hadde jeg tatt livet av meg før du rakk å gjøre det.» Hun lo en trillende latter og overlot koggeret til en av tjenerne som stod klar og ventet på det.
«Det ville i så fall være det klokeste alternativet. Kvinner er ikke bare til pynt, vi kan tenke, planlegge og tåle mye mer enn mange av mennene i dette palasset skal ha det til.»
«Jeg har på en måte lagt merke til det,» mumlet jeg og vinket henne med meg så vi kunne spasere sammen. «Fortell mer om Sükh, er du snill. Elsket du ham?»
«Ja,» svarte hun uten å mukke, og jeg kjente et stikk av sjalusi. Det gikk over i forundring. Var jeg virkelig blitt så glad i henne at jeg kunne tillate meg å bli sjalu? «Sükh hjalp meg med å rømme, lærte meg opp i alt fra sverdkunst til bueskyting og tok vare på meg. Han var som en storebror for meg, og den eneste mannen jeg har stolt helt og fullt på siden det som skjedde med Khan.»
«Er han fremdeles blant hunerne?» Hun smalnet leppene.
«Han lever så lenge noen husker ham.»
---
Mingzhu elsket å bade. Følelsen å bli omgitt av vann, renset for jord, støv og svette, og mest av alt, renset for Khan, var det nærmeste hun kunne komme frihet. Han hadde brukt henne i over to år, nesten hver eneste natt. Hun hadde fremdeles ikke fått blødninger, og dermed heller ikke barn. Hun takket alle forfedrene og vergene hun kunne komme på for dette, og nøt den frihetstiden hun hadde i elver og tjern. Men hun fikk aldri være helt alene; de sendte alltid med en som skulle passe på at hun ikke stakk av eller forsøkte å drukne seg selv. Mingzhu ville aldri i livet tatt livet av seg selv, tanken på å skulle dø forgjeves gav henne en kvalmende, sur smak i munnen, men det visste jo ikke hunerne. Vaktene hennes rørte henne aldri; ryktene om hva høvdingens sønn ville gjøre med dem hvis de forsøkte det, svirret blant teltene som en skogbrann i tørketid. De nøyet seg som regel med å se på kroppen hennes, som begynte å minne mer og mer om en kvinnes og ikke et barns. Det var under et av badene sine at hun ble kjent med Sükh.
Det var en varm midtsommerdag, Mingzhu var lei av å reise, og det var lenge siden de hadde stoppet lenge nok til at hun kunne få bade. Hun gav blaffen i at vakten kunne se henne; da hun nådde vannkanten vrengte hun av seg alle klærne, kastet dem til side og slengte seg ut i vannet uten å kjenne på temperaturen med tærne. Hun dukket under vannoverflaten uten å holde seg for nesen og tok noen svømmetak så langt hun rakk i den lille kulpen. Da hun reiste seg kjente hun det lange håret klistre seg til huden, og hun måtte blunke vekk små, kalde dråper fra øyelokkene. Da hun snudde seg mot han som skulle passe på henne for å forsikre seg om at han ikke stirret for mye, oppdaget hun tvert i mot at han satt med ryggen til. Den unge mannen nynnet mens han nappet opp strå og gress fra bakken og delte dem i mindre og mindre remser med kniven sin. Mingzhu kjente hjertet hamre i brystet. Han så ikke en gang på henne. Kanskje hun kunne komme seg unna? Hun tok noen prøvende svømmetak vekk fra huneren. Da han ikke reagerte, forsøkte hun å flyte vekk med den grunne, døsige elven som førte ut av det lille badestedet, rundt og vekk fra leiren. Hun frøs til i sjokk da mannen plutselig snakket til henne med en lav, myk tone som ikke tilsa at han var det minste sint.
«Godt forsøk.» Tvert i mot, tonefallet gav uttrykk for at han moret seg. «Dessverre fungerer det ikke like godt. Ingen er så stille når de bader.» Hun så forfjamset på ham og satte bena i bunnen for ikke å drive videre. Han satt fremdeles med ryggen til.
«Hvorfor ser du ikke på meg?»
«Hvorfor skulle jeg?» Den unge mannen fnøs, Mingzhu kunne spore et snev av forakt, før han ristet på hodet. «Hadde lillesøsteren min vært i live, hadde hun vært like gammel som deg. Slik jeg ser det, kunne jeg likeså godt betraktet lillesøsteren min naken, og det ville jeg aldri gjort. For meg er du bare et barn.» Det kjentes som om noen hadde fjernet en stor stein fra skuldrene hennes. Hun stolte ikke helt på den unge huneren, som kun var et par år eldre enn Khan, men det var første gang på to år at noen hadde snakket til henne som om hun betydde noe. Hun bet i seg et ‘takk’. Hun torde ikke si ordet høyt, i tilfelle han bare ventet på naiviteten hennes.
Nå som hun visste at han hadde kontroll på hvor hun var, lot hun være de halvhjertede rømningsforsøkene. Istedenfor krøp hun opp på land og tullet seg inn i kjolen sin før hun slengte håret over skulderen og vred det til vannet piplet ut og dryppet ned på bakken. Hun kikket skeptisk bort på mannen, som fremdeles ikke gjorde mine til å snu seg.
«Hva heter du?»
«Jeg heter Sükh,» sa han stillferdig mens han lagde remser av enda et strå. «Jeg er fra ørkenen i nord.» Mingzhu ble med ett forferdelig nysgjerrig. Hun satte seg forsiktig ned et godt stykke unna Sükh og betraktet ham i stillhet en stund før hun åpnet munnen for å snakke.
«Hvorfor er du huner?» Han kastet et blikk på henne for å forsikre seg om at hun var påkledd, før han snudde seg slik at de satt ovenfor hverandre. Han smilte et kaldt lite smil som aldri nådde øynene hans.
«Det kan jeg nok ikke fortelle deg. Det kunne få meg drept hvis noen fikk vite det.» Mingzhus uhelbredelige nysgjerrighet hindret henne ikke helt i å bli fornærmet over antydningen til at hun ikke kunne holde på hemmeligheter. Hun reiste seg og rettet seg opp til sin fulle høyde. Før hun fikk stanset seg selv, buste hun ut med planene sine.
«Jeg skal drepe Khan og høvdingen. Jeg har en dolk som er sydd inn i kjolen, og ingen har funnet den ennå.» Sükh sperret opp øynene i sjokk i det hun slo hånden for munnen og forbannet seg selv. Hun var flink til å holde på hemmeligheter, men det gjaldt visstnok ikke når det var hennes egne! Til hennes store overraskelse så hun et glimt i øynene til den unge mannen foran seg; det var som om de flammet opp et øyeblikk, før glimtet ble erstattet av ivrig forventning. Han speidet rundt seg for å forsikre seg om at ingen kunne høre dem.
«Da er vi to,» hvisket den unge mannen og holdt blikket hennes. Øynene hans lyste av en brennende intensitet som nesten skremte henne, men Mingzhu våget ikke se vekk. «Jeg kommer fra en av nomadefamiliene som reiser rundt i den store ørkenen.» Mingzhu visste godt hva den store ørken var; hun hadde hørt om sandlandskapet mange ganger tidligere. «De drepte familien min.» Sükhs øyne ble mørke og fylt av hat. «De drepte til og med lillesøsteren min. Hun var litt yngre enn deg. Jeg greide å komme meg unna, men jeg kunne ikke leve med vissheten om at min søsters, min mors og min fars morder skal få leve.»
Mingzhu kjente igjen sine egne følelser, sitt eget sinne og hat i den unge mannen foran seg. Men det var fremdeles noe hun ikke forstod med hevnen hans.
«Hvorfor ble du huner? Hvorfor dreper du uskyldige mennesker?» Sükh lukket øynene og så vekk i skam.
«Jeg ville komme meg nærmere høvdingen. Det ville gjort det lettere å drepe ham… Da jeg vervet meg som bueskytter, tenkte jeg ikke over hva jeg måtte gjennomføre for å komme dit.» Tausheten som fulgte var trykkende, og Mingzhu forstod at hun hadde rørt ved samvittigheten hans. Hun kjente et triumferende smil leke i munnvikene; hennes ord hadde fått en mann, en huner, til å tenke over hva han hadde gjort og skamme seg over det. Sükh gned seg i pannen og sukket skjelvende. «Da jeg innså hvor egoistisk valget mitt var, var det for sent å snu. Jeg kan ikke gi opp nå, ikke før jeg har hevnet familien min.» Det angerfulle blikket han sendte henne før han reiste seg, var grunn nok til at Mingzhu turte å stole på ham. «Det er en av mine største svakheter, det at jeg er villig til å ofre andres liv for å oppnå noe med mitt eget. Det går ikke en dag uten at jeg skammer meg over det.» Han rykket til da en liten pikehånd grep de lange, smale bueskytterfingrene hans og klemte dem. Mingzhu så ned på føttene sine da han kikket overrasket ned på henne, men slapp ikke hånden hans.
«Hvis du gir opp nå, har alle de som døde av dine piler dødd helt uten grunn.» Hun så opp på skyene som svevde sakte over himmelen. «Hvis vi dreper høvdingen, redder vi kanskje mange andre mennesker, samtidig som vi hevner oss.» Den unge huneren sa ikke noe til svar.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.