Responsdilldall: Ny oppdatering; Dikt - Be a man

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: One missed call

Innlegg Twiggy Watcliff » 16 Nov 2009 22:19

Taakk, dere~ ^^

Jeg er veldig veldig glad for rosen.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 04 Des 2009 16:30

Jo, siden jeg endret tittelen, tenkte jeg jeg kunne poste smådingser her inne, så slipper jeg å lage en ny tråd for alt mulig. Ehehe. Dette er en novelle jeg skrev da jeg var 14. Den er litt buhu. OG JA: jeg er Story-of-my-life på skrivebua, og har derfor ikke kopiert den ulovlig. Jeg gav meg selv tillatelse.

Calling all angels

Jeg visste alt ville forandre seg. Fikk ikke sove. Jeg hadde sneket meg ut, mamma og pappa sov, klokka var halv to midt på natta, og kulda bet meg i kinnene. Jeg hadde rasket med meg jakka og mammas skjerf, men lua mi lå i skuffen som alltid skrek når man dro den ut. Jeg gikk gjennom de opplyste gatene i den lille bygda mi, ikke klar over hvor beina mine førte meg. Jeg pustet dypt inn. Jeg forstod ikke hvorfor jeg skulle ut på denne tiden av døgnet. Heldig vis var det juleferie, så i morgen kunne jeg sove lenge. Jeg fnyste av meg selv. Ja da. Jippi, jeg kunne sove lenge, hipp, hipp hurra. Det var jo supert. Jeg stirret på føttene mine mens jeg gikk, ikke sikker på hvorfor automatikken styrte meg på denne måten. Det slo meg faktisk at kulda luktet noe akkurat da. Det luktet kaldt. En slags merkelig lukt av fuktighet blandet med minusgrader og nesten… sorg? Det hørtes sprøtt ut, at sorg kunne lukte noe. Men jeg kunne ikke beskrive lukten på noen annen måte. Det knirket tørt under de store, tunge vinterstøvlene mine, og da en sang jeg hadde hørt for ikke lenge siden dukket opp i hodet mitt, kjente jeg varme tårer renne ned over de forfryste kinnene mine. Da de nådde hakespissen min, klamret de seg fast, som om de var redde for å falle ned i snøen, redde for å bli en del av det kalde, fuktige og sørgelige. Jeg følte at den tanken var dum, for tårer var jo fuktige uansett, og kom som regel når det var noe trist som hadde skjedd, så det eneste som egentlig stemte var at de var redde for å bli en bitteliten, kald flekk som ville fryse i snøen. De slapp motvillig taket og ble erstattet av to nye. Renne, klamre seg fast, falle, for så å drukne i alt det kalde. Bena mine stoppet av seg selv, så jeg løftet blikket og så hvor de hadde ført meg. Og jeg bråsnudde for å løpe min vei. Jeg løp det forteste jeg kunne, gjennom gatene i bygda mi, liten, forlatt og tom en natt i desember, mens tårene mine fortsatte å renne. Klamre seg fast til haken min, før de måtte gi etter og la seg selv falle omtrent 149 centimeter ned, fra haken til den forfryste bakken. Jeg så meg ikke tilbake mot det forbrente huset jeg for et minutt siden hadde stått utenfor. Jeg greide ikke. Plutselig var det en kjent stemme som snakket til meg.
”Du behøver ikke se deg tilbake, Vivian.” Jeg stoppet og så meg rundt, men det var ingen der. ”Jeg er her, Vivian. I hjertet ditt. Og jeg er glad du løp fra huset mitt, for det viser at du savner meg. Jeg savner deg også. Gjør meg en tjeneste, vil du?” Jeg begynte å gå igjen. Forestilte meg at noen gikk ved siden av meg. En høy jente med lange, mørke krøller.
”Hva da?” Hvisket jeg, men det kom ingen lyd, for halsen min var for tørr til å lage noen som helst lyd. Allikevel svarte hun.
”Synge sangen i begravelsen min i morgen? Sangen, vet du. Vår sang.”
”Ja, jeg vet hvilken du mener.”
”Da ville jeg bli veldig glad. Men du må gå hjem og legge deg, Vivian,” sa hun plutselig. ”Ellers blir du syk.” Jeg satte kursen for hjem.
”Jeg lover, jeg skal synge sangen vår,” sa jeg, og den imaginære Theresa smilte og forsvant.

Klokka var tre på ettermiddagen, prestens monotone stemme fylte kapellet, og moren og faren hennes satt forrest og gråt. Jeg satt på andre rad, med den tjukke vinterjakka på meg, selv om det var utrolig varmt. Talen til presten var ferdig, og han gav ordet til faren hennes. Theresa sin pappa, eller Papps, som hun kalte ham gikk opp på den lille forhøyningen. Han strigråt mens han snakket om livet hennes, og brannen som hadde gjort ende på det. Jeg måtte ikke gråte, kjente jeg. Jeg hadde det varmt inne i meg, for jeg og Theresa visste noe helt spesielt. At jeg skulle være et overraskelsesmoment for foreldrene hennes, foreldrene mine, hennes slektninger og familievenner. Da faren hennes var ferdig, reiste jeg meg. Han så litt desorientert ut, men jeg spurte stille om jeg kunne synge en sang. Han nikket kort. Jeg gikk sakte opp dit presten stod, og tjue par øyne stirret på meg. Jeg kremtet og begynte på en improvisert tale.
”Theresa var den første venninnen jeg fikk da jeg flyttet hit,” sa jeg og svelget. ”Hun var den første som viste meg rundt, tok seg av meg, på en måte. Vi har vært bestevenninner to år nå, og selv om hun er borte… dere vet, på den fysiske, tilstedeværende måten, liksom… Så kommer vi alltid til å være bestevenner.” Moren hennes smilte til meg gjennom tårene. Faren hennes hadde foldet hendene og lukket øynene, men jeg visste at han hørte på meg. ”Theresa var en sånn person som forstod, og som lyttet når jeg hadde noe å si, og som hjalp meg når jeg trengte det,” fortsatte jeg. ”Jeg tror,” og her måtte jeg svelge kraftig to ganger, ”at Theresa var en engel. Jeg er sikker på det.” Her brast både mamma og pappa ut i gråt også, sammen med foreldrene hennes. ”Vi hadde… Vi hadde en sang,” smilte jeg, og kjente at tårene trillet stille ned over ansiktet mitt, men stemmen min var ikke grøtet en gang. ”Som hun spilte på gitar, og som jeg spilte på piano, også sang vi begge to… Og i går spurte hun meg om jeg ville synge den i begravelsen hennes. Om det var virkeligheten at hun spurte om det, eller om det var en drøm, uansett vil jeg synge den. Den heter Calling all angels.” Jeg overtok plassen ved det lille Pianoet, før jeg begynte å spille rolig.
” Oh, a man is placed upon the steps and a baby cries, and high above you can hear the church bell start to ring,” sang jeg stille. Og en tidslinje flommet gjennom hodet mitt mens jeg sang. “Then it's how long, and how far, and how many times, Oh, before it's too late?” Jeg møtte henne da jeg flyttet til bygda mi, den høye, nydelige jenta med det lange, bølgete, mørke håret. Etter to dager var vi blitt gode venner allerede. Vi hadde bokklubb, med forskjellige serier som vi hadde anbefalt hverandre, og for å gi støtte til den andre, leste vi dem samtidig selv om en av oss hadde lest den før. ”Calling all angels, calling all angels, walk me through this one, don't leave me alone. Calling all angels, calling all angels, we're trying and we're hoping, but we're not sure how.” Vi fant ut at begge spilte et instrument, så vi begynte å spille og synge sammen. Hun med sin mørke altstemme, jeg med min lyse sopran-stemme. Hun med gitar, jeg med piano. Så fant vi sangen vår i en film. ”Ah, but if you could, do you think you would, trade in all, all the pain and suffering? Ah, but then you'd miss, the beauty of the light upon this earth and, and the sweetness of believing...”
Vi spilte på juleballet sammen. Og alle sa at vi var sykt flinke. Det var deilig å høre at folk likte det. Vi fikk også høre at vi burde starte karriere sammen, som sånn duo. Jeg og Theresa. Vivian og Theresa. ”Calling all angels, calling all angels, walk me through this one, don't leave me alone. Calling all angels, calling all angels, we're trying and we're hoping, but we're not sure why...”
Jeg sluttet og spille. Egentlig var det et refreng til, men det var så viktig å være to stykker på, så det passet ikke å spille alene. Folk klappet, og foreldrene til Theresa reiste seg og klemte meg mens de hvisket ”takk, Vivian, tusen, tusen takk!” Ti minutter senere stod vi ute ved det nye, brune, åpne såret i jorden. Den hvite kisten ble senket ned for å forenes med alle gravstøttene som stakk opp av snøen. Presten slapp tre never jord ned på den mens han messet på ”Av jord er du kommet”-greia. Det var da jeg virkelig begynte å gråte.

Da alle andre hadde gått, ble jeg stående å snufse ved graven hennes.
”Theresa,” hvisket jeg. Jeg holdt en rose i hånden, som jeg skulle slippe ned på kisten når jeg var ferdig. ”Du var den beste vennen jeg har hatt noen sinne. Det er fælt og tenke på at jeg aldri skal få kunne se deg ordentlig igjen, eller klemme deg… Men jeg skal aldri glemme deg, jeg lover.” Jeg kysset rosen før jeg slapp den ned på kisten, og plutselig stod Theresa ved siden av meg! Men det var bare den imaginære.
”Tusen takk, Vivian. For sangen.”
”Jeg gråt,” mumlet jeg. ”Men bare med øynene, hvis du skjønner…”
”Ja, jeg skjønner,” smilte hun. ”For det var jeg som gråt.” Jeg så på de mørke øynene. Hun smilte, og en sølvskimrende tåre rant ned over kinnet hennes. ”Men jeg måtte bruke deg for å vise hvor glad jeg var.”
”Glad? For å være død?” Vi lo kort, selv om jeg ikke hadde lyst.
”Nei,” svarte hun. ”For å ha en venn som du.” I det hun forsvant, kjente jeg at det kilte i brystet. Vi kom alltid til å være sammen. Alltid.
”Calling all angels, Calling all angels,” sang jeg mens jeg gikk mot bilen. ”We’re trying, we’re hoping…” Og en dyp, beroligende altstemme inne i hodet mitt sang med meg.
”But we’re not sure why.”

Calling all angels, sangen som er brukt i denne historien, er skrevet av Jane Sibbery, så jeg har ikke førsterett på den i det hele tatt. Den ANBEFALES sterkt å høre på, thought.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 25 Des 2009 23:47

Bilde
SINE-STALKERENS NATTBORDBILDE HAHAH. Til Curry, fordi det er jul. Takk til Deviantart, min tynnslitte tålmodighet og Irsk folkemusikk.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Marth Akamatsu » 26 Des 2009 00:02

ÆÆÆH. Jeg hadde av en eller annen grunn misset forrige innleggene. >____> Det angrer jeg på. Æh, den historien var kjempetrist og søt. Begynte nesten å gråte, og det er det sjeldent jeg gjør.
Og haaa, søt Sine. XD
Brukerens avatar
Marth Akamatsu
Professor
 
Innlegg: 6890
Registrert: 26 Des 2008 00:10


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 09 Jan 2010 13:08

Hirrhirr. Jeg har laget en morsom manga-aktig historie i hodet mitt. Den er ikke skrevet ned, og hadde det ikke vært for at jeg ikke kan tegne, hadde jeg laget en ordentlig manga ut av den. Her er derfor et lite handlingsreferat direkte fra toppetasjen:

I manga er alle jenter pene
Yazu Mariyumi (Mariyumi Yazu, som vi ville sagt i Norge) er 15 år og klassens stygge andunge. Hun har rett, pistrete hår som når henne til like nedenfor ørene, alt for store og utrolig sterke briller og kjedelige klær. Ingen ser ut til å legge merke til henne, eller; ingen GIDDER å legge merke til henne. Det eneste talentet Mariyumi har, er at hun er kjempeflinkt til å tegne, og da spesielt nydelige jenter og gutter i mangastil. Men en dag når hun sitter hjemme på rommet sitt og tegner, skjer det noe rart: I det sekundet hun fullfører en stor tegning full av jenter og gutter, blir hun dratt inn i tegningen selv, og da snur tilværelsen hennes opp ned...
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Olivia Knopp » 15 Jan 2010 20:29

Åhh. Ny tekst. : D
Jeg tror det kommer til å bli kjempebra. En virkelig orginal handlig har du funnet på. Og med skriveevnene du har vist i Rollespillerne blir det nok kjempebra. Jeg gleder meg virkelig til du begynnerå legge ut delene.
Brukerens avatar
Olivia Knopp
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1428
Registrert: 14 Des 2008 13:40
Bosted: Ødefjellene.


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Eleesha Lantern » 15 Jan 2010 23:30

Det er urettferdig at du er så flink!
Hva heter det igjen... Multitalent! [eller no]
Jeg skulle ønske jeg var like flink som deg!
Eleesha Lantern
Syvendeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 81
Registrert: 19 Sep 2009 22:05


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Nelly D. Elanta » 16 Jan 2010 17:14

Jeg synes dette høres uhyre spennende ut. Av og til skulle jeg ønske at jeg ble dratt inn i en tegning.. Eller et bilde, for den saks skyld. Jeg gleder meg virkelig til du legger den ut. Men jeg synes det er trist at Rollespillerne må 'come to an end'... Men sånn er livet, eller hva? Jeg gleder meg, i hvert fall ^^
"Yesterday is history, tomorrow is a mystery, today is a gift, and that's why they call it the present."
Tumblr: http://lookingstupid.tumblr.com/
Brukerens avatar
Nelly D. Elanta
Prefekt
 
Innlegg: 185
Registrert: 28 Jun 2009 18:40


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Olivia Knopp » 16 Jan 2010 18:52

Btw, hun Yuza minner meg om Emma (elns) fra slutten av mangaen LoveHina. Bare sånn, heheh. Jeg gleder meg, som sagt. ^w^
Brukerens avatar
Olivia Knopp
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1428
Registrert: 14 Des 2008 13:40
Bosted: Ødefjellene.


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 16 Jan 2010 19:38

Olivia Knopp skrev:Btw, hun Yuza minner meg om Emma (elns) fra slutten av mangaen LoveHina. Bare sånn, heheh. Jeg gleder meg, som sagt. ^w^


Hun heter Mariyumi til fornavn, forresten. Og tusen takk dere. Jeg hadde aldri hørt om LoveHina før du sa det, så jeg har ikke kopiert det. ^^
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 14 gjester

cron